Historien bak bildet: «Både grå og grønn og blå, er det samme har han sagt…»

Min første bil var en Mazda 626, 1982-modell. Den var sølvgrå med hint av rust, og var en trofast sliter i årene jeg hadde den. Men, den hadde ikke bare én farge i tida jeg hadde den. Jeg husker ikke hvem jeg kjøpte den av eller hvor mye jeg betalte for den, men bilen var god og tjente meg godt.

Da et fly ble kapret og beordret mot Gardermoen 3.september i 1996, var jeg frilansfotograf i VG. Personsøkeren min vibrerte og jeg ringte opp nummeret, jeg så at det var VG, og fikk jeg beskjed om sporenstreks å komme meg til flyplassen. Jeg presset bilen opp i hundre og …. Nei, det kan jeg ikke si. Jeg kjenner så mange hederlige politifolk at jeg ikke tør å si hvor fort jeg kjørte i den gamle kjerra mi på E6. Men, da speilet ble fylt av blålys var jeg sikker på at lappen røyk og at jeg røyk rett inn. Heldigvis var det politiets beredskapstropp på vei til kapringen. Nok om kapringa. Forskjermen min var grønn da jeg raste opp mot den gamle flyplassen. Dette var før ombyggingen.

Hos vrakhandleren i Oslo for å finne ny før til Mazdaen.

Sommeren 1996, nærmere bestemt 26.juli, skulle de tre tenorene ha konsert på Nya Ullevi i Gøteborg. VG sendte meg, sommervikaren, nedover for å fotografere konserten. Jeg mener å huske at været var fint, og jeg kjørte i en stille gate bak hotellet mitt for å finne en parkeringsplass. På toppen av en bakke satte jeg bilen i fri, og strammet til håndbrekket. Jeg gikk ut for å putte penger på parkometret. Plutselig merker jeg at bilen ruller. Håndbrekket svikter. Vinduet på førersiden står vidåpent, og jeg slenger armen inn og griper om rattet og prøver å hindre at bilen ruller nedover den lange, smale bakken med biler tett i tett på begge sider. Jeg får forandret retningen så bilen smeller inn i veggen på et studenthjem, men den stopper ikke helt. Den ruller videre nedover gata, men får heldigvis en bråstopp da den treffer en Volvo i fronten. Flere svensker kom ut og rister på hodet over den dumme nordmannen som skaper oppstandelse i den stille gata. Jeg får parkert på en flate, trekker pusten dypt, og kommer meg til hotellrommet. Konserten begynner seint, og etter at jeg er ferdig med å fremkalle filmen og sende bilder til Oslo, lener jeg meg tilbake og får en reaksjon. Tenk om den rullende bilen hadde truffet noen barn eller voksne. Det gjorde den heldigvis ikke. Hjem fra Gøteborg kjører jeg med en skjerm som henger og slenger. Etter hvert får jeg skaffet meg en grønn skjerm. Nå har bilen to farger.

De tre tenorer på Nya Ullevi i 1996.

Når det skjedde husker jeg ikke, men en dag bestemmer jeg meg for å vaske bilen i en vaskeautomat på en bensinstasjon på Nordstrand i Oslo. Der kan jo ingenting galt skje, tror du kanskje. Joda. Da vaskeprogrammet er ferdig rygger jeg bilen ut. Problemet er at jeg ikke har lukket døra på førersida. Den smeller inn i en hindring, døra vrenger seg bakover, og nok en gang skjems jeg over hvor klønete jeg er. Det ender med at jeg oppsøker en vrakhandler i Oslo og finner en blå dør. Nå er Mazdaen min grå, grønn og blå.

På Kjelsås kjører jeg rolig i et stille strøk. I det jeg kjører over en fartsdump, hører jeg det smeller og skraper. Da er det eksosanlegget som løsner. Da skraper jeg bilen, og kjøper meg en Nissan Sunny hos Birger Lie i Skien.

Denne historien er faktisk helt sann – noe jeg egentlig ikke er stolt over. Men, den er jo ganske morsom.

Etter Mazdaen kjøpte jeg en Nissan Sunny.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor