Historien bak bildet: Fjellvåken sirklet over meg

Det var verdt det. Ingen tvil. Selv om jeg flere ganger hadde gått og bannet over at jeg tok med meg det tunge objektivet. Til slutt fikk jeg belønningen.

Sommeren 2017 fulgte jeg stien fra Mogen turisthytte innerst på Møsstrond, via den selvbetjente hytta Stordalsbu i et skar langt inne på fjellet, og endte opp ved Kalhovd turisthytte ved Kalhovdfjorden. Som vanlig hadde jeg pakket med meg en altfor tung sekk, det er noe jeg aldri lærer. Å pakke en lett sekk, altså. Samtidig hører det med til historien at en fotograf aldri legger ut på en slik tur i vakker natur uten det utstyret som kreves.

Du håper jo alltid at du skal få et mektig møte med ville dyr. Drømmen er store flokker med reinsdyr og rovfugler som svever majestetisk over fjell og bekker og gjennom trange dalfører. Jeg har en Sigma 150-600 mm teleobjektiv. Det veier rett i underkant av to kilo, og la en ekstra tyngde til sekken min. I tillegg har jeg kamera med et objektiv skrudd på i en stropp rundt nakken og et annet objektiv i sekken, i tillegg til dette teleobjektivet.

Det var altså verdt det. Jeg sto opp tidlig og forlot Stordalsbu i retning Kalhovd. Det var et lite vinddrag i lufta, og småskyer dekket himmelen. Mitt favorittvær på tur. Heller det enn en rund, stekende og nådeløs sol. Tjukkaser svetter mye, jeg er intet unntak. Det er uendelig vakkert å gå på stien langs Viervatnet, en arm av Kalhovdfjorden. I det fjerne ser du konturene av Geitebuhovde og Vesle Geitebuhovde dukke opp. Du vet at du skal opp i skaret mellom disse toppene etter at du har tatt deg en rast ved Nusstjønn og fylt på vannflaska.

I skaret så jeg i øyekroken en fugl som satt høyt oppe på en stein på Geitebuhovde. Den var for stor til å være en spurv, så jeg la fra meg sekken i lyngen, skrudde på teleobjetivet jeg hadde bannet over, og la meg ned og ventet. Dette var det jeg ventet på:

Fjellvåken sirklet over meg der jeg lå på bakken.

Fjellvåken kom nærmere og nærmere. Den skjønte vel at tjukkasen på bakken var litt i største laget til å være mat. Det den aller helst spiser er smågnagere og mus. Men, rovfuglen var nysgjerrig. Heldigvis, for jeg lå klar med teleobjektivet på kamerat og fingeren klar til å skyte motivet som nærmet seg. Den sirklet lenge rundt meg. Jeg tok flere bilder. Den skreik sin karakteristiske skrik, men jeg lå like stille og fotograferte. Til slutt ble den lei, og fløy av gårde.

Fjellvåken mellom Stordalsbu og Kalhovd.

Tilbake satt jeg med en av de mektigste naturopplevelsene jeg har hatt. Møter med rovfugl er noe helt eget, og jeg er så privilegert at jeg etter denne opplevelsen har sett kongeørn flere ganger, og nå nylig en fiskeørn. Om du har med kamera eller ikke, så skal du være oppmerksom neste gang du er på tur. Plutselig er det din tur til å få et slikt mektig møte i og med naturen når du går på Hardangervidda eller andre steder du likr å være i naturen.

PS. En helt annen fjellvåk, nemlig båten M/B «Fjellvåken II», som frakter fjellfolk fra Skinnarbu til Mogen i sesong, skal jeg fortelle om ved en annen anledning.

M/B «Fjellvåken II» på Møsvatn.