Elva og de skarpe steinene kom nærmere og nærmere

Om det var i 2000 eller 2001 husker jeg ikke. Sammen med Olav Hanto reiste jeg på reportasjeoppdrag til Rjukan og Vemork, og det endte med at livet vårt hang i et tynt strikk.

OPPDATERING: Det var i 2000 jeg hoppet.

Under oss var det et dypt og vilt juv med skarpe og harde steiner. Over oss var himmelen blå og livet rosenrødt. Plutselig sto jeg på en liten avsats 84 meter over Vemorkjuvet. Bak meg sto Jon Haukåssveen i Telemark Opplevelser, og han garanterte at det kom til å gå bra. Som du helt sikkert allerede har forstått, så gikk det bra. Jeg skriver jo dette nå, nå i 2019. Jon er en fyr du kan stole på. Han har en helt egen egenskap, en veldig god en, og det er at han får deg til å slappe av i hans nærvær, til og med når livet ditt er avhengig av at strikkene hans tåler vekta di. Den kan du forresten ikke lyve på. Før du hopper i strikk på Vemork, må du på vekta for å bevise at du ikke er for tung.

Rett før jeg hopper. Hjertet slo sannsynligvis hurtigere enn noengang.

Før jeg hoppet ringte jeg mamma og pappa og fortalte hva jeg hadde planer om å gjøre. De ble alt annet enn begeistret. Jeg stolte på at strikkene holdt. Det er flere strikk, skjønner du. De er flettet og ordnet og sikret og testet etter alle regler og forskrifter, og siden Haukåssveen begynte virksomheten med å la folk få et kick uten sidestykke på Vemorkbrua ved Rjukan, har nok godt over 35.000 mennesker falt fremover og kjent pulsen stige samtidig som elva nærmer seg med rekordfart.

Det er for seint å angre når du henger i lufta. Akkurat der og da føler du deg som sjefen i hele verden.
Det er 84 meter fra brua og ned. Det er en deilig opplevelse å overvinne frykten du kjenner i deg rett før du hopper.

Nettopp når du tror du kommer til å treffe de skarpe og harde steinene, drar strikket deg oppover i et hardt rykk. Du hyler av en glede du ikke trodde du hadde i deg. Til dags dato er strikkhoppet i 2000 eller 2001 noe av det gøyeste jeg har vært med på. Siden har jeg gått over brua til Vemork utrolig mange ganger, og jeg har sett mange som enten har hoppet eller skal til å hoppe, og du har alle vennene og familiemedlemmene til de som skal hoppe, men som ikke våger selv. De står på trygg avstand og krysser fingre for at dette skal gå bra.

Beskjeden var å holde seg strak i kroppen. I det jeg faller, kjenner jeg at begge knærne svikter. På bildet her er det umulig å se hvor bekymret jeg faktisk var. Foto: Olav Hanto

Neste gang du skal besøke Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork, skal du stoppe på brua når strikkhoppingen pågår. Se og hør på hva strikkhopperne sier før og etter hoppet. Se og hør hva mannen eller kona eller vennene sier til hverandre

-Takk for alt, hørte jeg ei jente si til kjæresten sin.

Så lo hun rått, mens kjæresten heller så molefonken ut. Om de er kjærester i dag aner jeg ingenting om. Reaksjonen fra kjæresten der og da tilsier at de gikk hvert til sitt etter at hun hoppet.

Her henger jeg opp ned rett over Måna, som renner under meg. Foto: Olav Hanto

Det nærmer seg faktisk 20 år siden jeg hoppet. I dag er jeg 20 år klokere, og kommer aldri til å hoppe i strikk igjen. Jeg beundrer alle som hopper, og jeg vet at de får en opplevelse for livet. En opplevelse de alltid kommer til å ha med seg, og en opplevelse de kommer til å skryte av i tide og utide. Som jeg har gjort ved flere anledninger.

Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å gjøre det igjen.

Vill glede når man henger i lufta.