Tjuvfisking og smugrøyking på fjellet

Før vi slo opp teltet satte vi garnet tvers over elveoset. I sekken hadde vi pakka flesk, lapskaus, pølser og Tiedemands Gul 3.

En av de fineste plassene jeg vet om er hytta til Elisabeth Langerud og Thor Einar Nielsen ved Toskjær i Tuddal. Der har jeg vært med Sveinung Langerud Nielsen på tur mange ganger opp gjennom åra. Den jeg husker aller, aller best er turen i høstferien 1990.  Da var Sveinung, Martin Rogne Olsen og jeg 16 år gamle, og skulle ut på ekspedisjon på egen hånd.

Elisabeth og Thor Einar kjørte oss over fjellet til Svineroi og Rjukan. På Rjukan stoppa vi for å handle noen småting. Det Thor Einar ikke fikk vite, var at vi kjøpte tobakk og sigaretter på kiosken, som vi stappa godt ned i sekken. Etterpå kjørte de videre oppover forbi Vemork og opp til Selstali seter. Der startet ekspedisjonen vår gjennom Gausdalen.

Sveinung og Martin i Gausdalen under Gaustatoppen.

I sekken hadde vi telt, soveposer, liggeunderlag, flesk, lapskaus og, altså, Tiedemands gul 3 og Prince Mild. I uthuset på hytta hadde Sveinung funnet et bomullsgarn han tok med seg. Heldigvis. Hvor langt vi gikk den første dagen, og helt nøyaktig hvor vi etablerte leir, husker jeg ikke. Men, jeg minnes det som paradis på jord.

Før vi satt opp teltet satte Sveinung garnet over elveoset. Vi visste at det var ulovlig, men vi ville ha fisk. Fisk fikk vi. Ikke bare en eller to, men en hel haug. I dag mener Sveinung å huske at vi fikk 20 fine ørreter.

-Da teltet var oppe, var garnet fullt, forteller Sveinung.

Det er det Sveinung husker best fra turen. Den fine leirplassen og all den fine og gode fisken.

-Det var mye fisk fordi det var gytetid for ørret på høsten, og da svømmer de oppover motstrøms, sier Sveinung.

Tjuvfiskeren Bjørn Harry fra Porsgrunn med noe av fangsten.

Vi fyrte opp et stort bål, røyken sved i øynene, vi rulla røyk, røyken sved i brystet, vi spiste fisk og hadde det som kua i den grønne eng. Vi smugrøyka for foreldrene våre, det hadde vi vel allerede gjort en stund på den tida. Vi kryssa fingre for at grunneieren ikke dukka opp og så all den ulovlig fanga fisken.

Tjuvfiskere og smugrøykere på tur. Sveinung til venstre, Martin til høyre.

Dagen etter pakka vi ned og rydda leirplassen. Alle var enige om at det hadde vært en fabelaktig kveld og god natt i teltet. Vi hadde heller ikke spist på all fisken, og den pakka vi inn i en plastpose og bandt fast på sekken til Sveinung. Der lå den fint, og vi kunne ta med god fisk tilbake til Elisabeth og Thor Einar på hytta.

Vi hadde med kart, og visste at vi først måtte bratt opp på baksida av Gausta-massivet før vi kunne gå bortover og nedover til hytta. Været var svært skiftende, og vi hadde regn i skauen, sludd litt lenger opp og snø da vi kom over tregrensa. Ikke alle var like forberedt på det, jeg aller minst. Hansker eller votter hadde jeg uklokt nok ikke pakka med, og det fikk jeg angre på. Jeg brukte hvite tennissokker med rød og blå striper som hansker. Det hjalp ikke veldig mot kulde og fukt.

Det var bratt, åh, så veldig bratt.

For fire år siden gikk jeg den samme turen med svogeren min, og da fant vi en sti som Sveinung, Martin og jeg ikke fant i 1990. Vi hadde begynt å gå oppover den bratte fjellsida altfor tidlig, og det fikk vi merke.

Men, det er turen i 1990 som er viktig her.I en pause, de hadde vi mange av, oppdaget vi at nesten all fisken i posen var borte. Det hadde gått hull på plastposen med fisken. Den hadde sikkert hengt seg fast i noe buskas og spjæret. Jeg tror kanskje det var en eller to ørreter igjen.

Vi gikk oppover, mer oppover, det var bratt, det ble enda brattere, det var kaldt, og det ble enda kaldere og våtere. Da vi til slutt var på toppen, var vi på høyde med Gaustaknea, og vi gikk ned mellom disse to karakteristiske fjelltoppene, og ned til veien ved Bitringsnatten. Der sto Thor Einar og venta på oss. Både Sveinung og Martin var nok slitne, men den lubne 16-åringen Bjørn Harry fra Porsgrunn var nok den som var mest knekjørt.

Pause i skauen på vei opp baksiden av Gaustatoppen.

Da vi kom til hytta, kom vi til en varm og tørr hytte med verdens fineste folk som hadde laget deilig mat til oss. Jeg husker det ikke selv, men Elisabeth mener jeg hadde lange hvite eller grå underbukser under turbuksa, som jeg tråkka av meg med sekken på ryggen, før jeg sank sammen.

Den samme kvelden, eller kanskje det var kvelden etter, var vi sugne på røyk. Vi tok kanoen og padlet til en bortgjemt vik av Toskjærvannet der ingen kunne se oss. Det var en mørk kveld. Vi ble selvsagt oppdaget. Thor Einar sto på land med bilen, satte fjernlysa midt i trynet på oss, og ropte med en alt annet enn en mild og vennlig stemme at vi hadde å komme oss til land. Det som hadde avslørt oss var tre rødglødende rullingser i den beksvarte natta. Thor Einar var ikke forbanna på røykinga, tror jeg, men at vi var tjukke nok i hodet til å være ute i mørket i kano. Vi var jo bare 16 år gamle.

Sveinung og Martin peker mot Gaustaknea, der vi kom ned, og var både kalde og våte.

Litt seinere den samme høsten viste jeg fram lysbilder fra turen til bestemor og bestefar. Et bilde visste jeg at det lå kompromitterende materiale synlig på, og jeg trykket fort forbi dette bildet der den gule pakka med Tiedemand gul 3 lå godt synlig.

-Trykk et bilde tilbake, sa bestefar.

-Nei, det var et dårlig bilde, svarte jeg, og håpet han slo seg til ro med det.

Det gjorde han ikke.

-Ta et bilde tilbake, gjentok han strengt.

Jeg gjorde som han befalte.

-Hvorfor ligger det en pakke med Tiedemand gul 3 der, spurte han.

Jeg husker ikke hva jeg svarte, men tipper at jeg skyldte på Sveinung eller Martin. Bestefar trodde nok ikke på meg.

Neste høst er det 30 år siden denne turen. Den turen jeg husker best av alle turer jeg har vært på. Denne turen er mitt fineste friluftslivminne. Gausdalen står fortsatt som en av de fineste plassene på jord. Gaustatoppen ligger mektig og stor rett over hodet på deg når du går gjennom dalen. Neste høst håper jeg Sveinung, Martin og jeg kan ta den sammen turen på nytt. Uten tjuvfisking og smugrøyking, men med god mat og godt utstyr til å takle både regn, sludd og snø.

Martin og Sveinung, tørre og lykkelige etter en fabelaktig tur