75 år siden Auschwitz ble frigjort – historien må ikke gjenta seg

Først ble jødene terrorisert der de bodde. Der de levde sine liv med familie, venner, naboer og kollegaer. Der de følte seg trygge. Så ble de deportert. De ble sendt som krøtter av gårde til ukjente destinasjoner rundt om i et krigsherjet Europa. De endte blant annet i Theresienstadt, Majdanek, Sobibor og Treblinka. De aller fleste havnet i Auschwitz eller Birkenau i den polske byen Oświęcim. Der ble de skilt fra sine kjære og nære, strippet for verdier og verdighet, og ble behandlet som avskum av nazistene som styrte leirene med jernhånd. Til sammen ble over én millioner jøder gasset i hjel og brent i Auschwitz og Birkenau, som med rette må kunne kalles helvete på jord.

Birkenau. Jernbanesporet som for de aller fleste som kom med tog endte i gasskamrene og krematoriene.
I dødsleirene ble jødene og andre fanger dehumanisert av de nazistiske vokterne. De ble frarøvet sin menneskelige verdi av et spinnvilt menneskesyn.

27.januar 1945 kom sovjetiske styrker til Auschwitz. Da ble leiren frigjort. Allerede 18.januar sendte tyskerne 66.000 fanger ut på en dødsmarsj. Mandag 27.januar 2020 markeres den internasjonale Holocaust-dagen. Holocaust er nazistenes folkemord på totalt rundt seks millioner jøder i krigsårene 1941 til 1945. Kjenn på det tallet. Det er mange flere enn det vi bor her i Norge i 2020. Det er 75 år siden de sovjetiske styrkene frigjorde Auschwitz og verden ble gjort kjent med terroren, grusomhetene og tilintetgjørelsen av mennesker som skjedde innenfor murene og piggtrådene.

Les mer under bildene

«Arbeit macht fri» – arbeid gjør fri. Den første av mange løgner som møtte menneskene som havnet i den fryktede konsentrasjons- og dødsleiren i Polen.
Det ene krematoriet i Auschwitz I – hovedleiren. De som gikk inn her, kom aldri ut igjen i live.
Inne i gasskammeret. Fra taket slapp nazistene ned beholdere med Zyklon b- gassen – som tok livet av jødene.
Zyklon B – giftgassen.

Viktigere enn noensinne er det å minnes det som skjedde under krigen. Verdier som demokrati, toleranse og et samfunn uten hat og fordommer, er verdier vi må løfte frem og opp i enda større grad. Vi skylder ofrene fra den andre verdenskrig å aldri glemme det de ble utsatt for. De som kjenner historien, sørger for at den ikke gjentar seg. Kunnskap og forståelse er elementært. Hvite Busser er en av flere aktører som tar med skoleelever på reiser tilbake i tid. Elevene får med egne øyne se stedene der terroren og tilintetgjørelsen skjedde. De får på en måte kjenne på kroppen hvordan det må ha vært. De ser piggtrådene, murer og gasskamre og restene av krematoriene. De som med egne øyne får se historien, tror jeg i mindre grad kommer til å utøve hat og ha fordommer mot medmennesker i årene som kommer. Derfor er det viktig at flest mulig får anledning til å reise på en tur til konsentrasjonsleirene med Hvite Busser.

Les mer under bildene

Norske skoleelever besøker Auschwitz i regi av Hvite Busser høsten 2017.
Siste stoppested for livet. Slik var det for de fleste som kom med tog til Birkenau mellom 1941 og 1945.
«Halt! Stoj» Det tyske og polske ordet for stopp. Konsekvensene om du ikke fulgte regler, var ofte at du ble henrettet.

I 1946 ble boka «Endestasjon Auschwitz» utgitt i Nederland. Den nederlandske og jødiske legen Eddy de Wind ble sendt til Auschwitz sammen med kona hans Friedel i 1943. De klarte seg begge unna det å bli sendt rett i gasskammeret, men ble skilt ved ankomst. I løpet av tida i fangenskap hendte det de fikk sett hverandre, gitt hverandre klemmer og skjulte kyss. Friedel var en av mange nazistene sendte ut på dødsmarsj. Eddy klarte å gjemme seg under en haug med klær. Da fant han en notatbok og en penn og begynte å skrive om alt han hadde opplevd og vært gjennom i tida i Auschwitz. Noe av det han husker spesielt godt, er det evigvarende røde skjæret over pipa fra krematoriene. Det forsvant aldri.

Nå, for første gang siden 1946, er boka utgitt på ny. Den gir et brutalt og ærlig innblikk i hvordan det var å være fange i Auschwitz. Boka går for å være den eneste som er skrevet i utryddelsesleiren. Boka er nødvendig å lese for å få enda mer kunnskap. Vi må ikke glemme at det faktisk finnes de som påstår at Holocaust aldri fant sted. Derfor er bøker som dette viktig.

«Endestasjon Auschwitz – Min historie fra innsiden av leiren» av Eddy de Wind.

Som kvinne havnet Friedel, Eddys kone, i Block 10 i hovedleiren Auschwitz I. I Block 10 foretok nazistene og deres bødler ekstreme og helt uvirkelige medisinske eksperimenter og forsøk på kvinnene. Blant annet eksperimenter for å finne ut hvordan de raskest kunne sterilisere store flokker av kvinner på raskest mulig måte. Mellom Block 10 og Block 11 var murveggen der nazistene henrettet fanger. Vinduene på Block 10 var tildekket så ikke kvinnene skulle se hva som skjedde, men de hadde ører. I boka forteller Friedel om skrekken og redselen de følte da skuddene hjallet rett på utsiden.

Les mer under bildene

Block 10 – blokka der kvinnelige fanger ble utsatt for medisinske eksperimenter utenfor enhver fatteevne.
Mellom Block 10 og Block 11 ble fanger skutt og henrettet. I dag står veggen til minne om det som skjedde i Auschwitz.

Første gang jeg besøkte Auschwitz var sommeren 2010. Det gjør inntrykk å se stedene der den forferdelige historien om Holocaust skjedde. Fra Krakow havnet vi i samme buss som et jødisk følge. Jeg kom i snakk med en fin fyr, som fortalte meg at mange av hans familie og nære ble drept i leiren under krigen. Da spurte jeg hvorfor det var viktig for han å besøke Auschwitz, 55 år etter frigjøringen av leiren. Da svarte han kort og med lav stemme:

«Det er nødvendig.»

Det er nettopp det jeg mener det fortsatt er. Det er nødvendig å se med egne øyne stedene der historien utspilte seg. De fleste tidsvitnene er borte i dag, derfor er det viktig at nye generasjoner reiser til åstedene der noen av de verste øyeblikkene i menneskenes historie skjedde. På den måten unngår vi at historien gjentar seg!

Barnesko. Heller ikke barn ble spart da nazistene gjennomførte sin spinnville plan om den totale tilintetgjørelsen av jøder.