En historie om epleslang og om å ta seg kraftig sammen

Jeg skal ikke en gang gjøre et lite forsøk på å påstå at dette handler om noe annet enn selvskryt. Ikke snikskryt, men skikkelig selvskryt. Det er ingen hemmelighet at jeg er småfeit. I aller høyeste grad har jeg behov for å miste noen kilo og få en bedre kondis. I 2020 har jeg vært flink til å trene jevnlig. Både styrke og kondisjon. Nå trenger ikke Ingerid mase om å få med en svært motvillig ektemann på gymmen. Jeg har kommet dit at jeg gleder meg. Nå er jo gymmen stengt, og vi må finne andre måter å trene på. Lørdag gikk vi. Og vi gikk og gikk. Vi gikk helt til vi hadde gått halvannen mil og vært ute i tre og en halv time. Vi gikk hjemmefra Hovenga, over Prærien til Vallermyrene, opp til Tveten og Eidanger, fulgte den gamle skoleveien min til Hovet, fortsatte opp og langs Stridsklev ring, før vi startet nedstigningen til sentrum via sykehuset og Bjørntvedt. Dette er en liten historie om denne turen – nesten helt fri for korona.

Les mer under bildene

Det grønnes på jordene.
Mot Valleråsen.
Tegn på en kald natt.

Det er alltid en glede å gå over Prærien. Ja, det heter nemlig Prærien, strekket mellom Hovenga og Vallermyrene. Der er det fint å gå, løpe og sykle. Det er fint å høre på stillheten. Du skal nemlig ikke så langt vekk fra sentrum og travle boliggater før du hører lyden av stillhet. Vi er i midten av mars, og jordene begynner å bli grønne. Grønne jorder er bra. I en pytt finner vi tegn på at natta har vært kald. Jeg håper selvsagt det er den kalde, fine tidas siste krampetrekninger. Selv om det ikke har vært så kaldt og fint i vinter, er jeg mer glad i vår og sommer enn den hersens vinteren. Rett før vi brekker ut i retning Eidanger, skinner sola på veggen til Delta-bygget. Bygget, som Porsgrunn Utvikling står bak, er et lavenergi- og arealeffektivt kontorbygg, laget med tanke på bærekraft. Det heier jeg på – det må vi faktisk ta på alvor. Altså, at vi må tenke bærekraftig.

Delta-bygget på universitetsområdet.

Det er ikke fullt så stille langs fylkesveien over Vallermyrene. Det er strålende vær og støvføyka står bak bilene som kjører inn og ut av Porsgrunn. I grøfta ligger det rester av en gammel eksospotte og et par solbriller. Solbrillene mistenker jeg en nepe har kastet ut av bilen uten å tenke. En gammel Chevrolet raser utover med mye lyd i potta. Etter en pissepause på bensinstasjonen fortsetter vi gjennom Engerfeltet. Der ligger det søppel i skogkanten. Kan ikke bare folk ta seg sammen? Denne søpla hører hjemme helt andre steder enn i skogkanten.
I et vindu på et næringsbygg er det en fin sjel som har laget et hjerte av post-it-lapper. Bra tiltak. I disse koronatider er hjertevarme noe vi både trenger og skal gi. Etter at vi passerer undergangen der togene på Vestfoldbanen raste over inntil det nye dobbeltsporet fra Porsgrunn til Larvik sto klart, henger jernbaneteknikken og betjener kalktoget fra Bjørntvedt gruver til Brevik.

Les mer under bildene

Gammel eksospotte og solbriller.
Folk må ta seg sammen!
Hjertevarme i koronaens tid.
Jernbaneteknikk.

Vi er på Eidanger. Ved den gamle butikken til Farstad kommer minnene om sandwich-kjeksen. Ja, den som er rundt Sandwich-isen til Diplomis. Den kjeksen solgte de på Farstad. Om minnene ikke spiller meg et puss, er det den beste kjeksen jeg noen gang har spist.
På Eidanger gikk jeg på både barne- og ungdomsskolen på Tveten. Noe annet vi gikk på var epleslang hos Sølverød. Ryktene fortalte at det var strøm i gjerdene. Jeg husker ei som falt inntil dette gjerdet. Det ble skrik og skrål, men jeg tror nok det gikk bra. Om jenta fikk rappet epler eller ei, husker jeg ikke. Jeg var ganske ordentlig. Sølverød solgte jo poser med epler for to eller tre kroner. Ikke like spennende som epleslang. Nå mener jeg unger må dra på epleslang. Langt ute på jordet til Sølverød står en flokk på fem eller seks rådyr.
I krysset Amund Tvetens vei og Tveitanvegen passerer vi Grenland Folkehøgskole. Snart er vi inne på gangveien som bandt Hovet og Eidanger sammen.

Les mer under bildene

En rød plante.
Huset og låven til Sølverød.
Eplehagen til Sølverød. Det er naturlig nok lite epler, vi er i mars, og gjerdet med strøm i er borte.
Skilt som bringer tilbake minner fra skoleveien i seks år fra fjerde til niende klasse.
På en tre og en halv timers gåtur en deilig lørdag i mars.

Den svinger svakt mot venstre. Først ned en liten bakke, før skoleveien fortsetter opp mot Hovet. Der gikk jeg alltid av sykkelen på veien hjem. Den trillet jeg opp. På vinteren gikk vi på ski eller brukte spark. På en stolpe henger en mistet vott. Mange folk er ute og går. De fleste svinger inn i Urædd-løypa. Vi fortsetter rett mot Hovet. Enkelte går også mot Ekeli og videre til Flåtten. Den gamle butikken på Hovet er blitt minilager. På Prokuratoråsen høyt oppe over Hovet grendeskole, den som i dag er International School Telemark, lekte vi cowboy og indianer. Ble du skutt måtte du falle om og dø der og da. Jeg døde i en maurtue.
På fotballøkka har vi stått og skutt mot mål og spilt kamper ofte. I perioder nesten daglig. I en liten pytt bak det ene målet ligger en istykkerskutt fotball i filler. Til venstre går stien inn til bruddet. Det gamle marmorbruddet som var en eventyrlig lekeplass da jeg vokste opp på Hovet. Samtidig var den litt skummel, og vi mistenkte alltid at folka som jobba der var skurker. En gang kom til og med politiet da vi hadde meldt fra at vi fant tyvegods. Jeg mistenker at Gunnar Ramslien, verdens fineste purk og faren til Kenneth, hadde en liten finger med i spillet.
Litt lenger opp langs gangveien mot Stridsklev ligger en gammel pute til et hagemøbel. Igjen, folk må skjerpe seg. Kast ikke søppel i naturen!

Les mer under bildene

Den gamle skoleveien mellom Hovet og Tveten.
Noen har mistet votten sin.
Lys i enden av tunnelen. Greit å ha i minne i denne koronaens tid.
Ved den gamle skolen min og fotballøkka på Hovet.
Minner om gode dager med fotball på løkka.
Stien inn til bruddet.
Igjen, folk må ta seg sammen!

Langs Stridsklev Ring møtte vi kjentfolk, en tøff bikkje og dugnadsarbeidere som ryddet skog så de skulle få kveldssol på terrassen. På Stridsklev senter kjøpte vi vann og banan. Så gikk vi forbi bomberommet under svømmehallen på Stridsklev. Der var det ungdomsklubb i gamle dager.
Deretter gikk vi ned til Liljevegen og Einervegen. Der har både Ingerid og jeg bodd. I gamle dager, altså. Der hadde Pål, Ingar, Magnar og jeg gode tider som barn. Vi lekte indianer og cowboy der også. Jeg traff Ingar i øyet med en pil. Jeg husker ikke hvem, men en vinter ble en vott kastet opp på garasjetaket. Jeg klatret opp for å hente den. Da jeg hoppet ned brakk jeg tåa. En sommer syklet jeg, bråstoppet og falt over styret. Da brakk jeg en finger. Det er de eneste gangene jeg har hatt behov for gips. Da vi passerte Flåttenjordet, husket både Ingerid og jeg tilbake til skiskole og skilek. Så begynte vi nedstigningen til sentrum.

Les mer under bildene

En tøff bikkje.
Bomberommet under svømmehallen på Stridsklev. Der var det ungdomsklubb.
Garasjen jeg hoppet ned fra og brakk tåa.
Einervegen. Her bodde jeg frem til jeg fylte sju. Da flyttet vi til Hovet.

Før var det sti. Nå er det asfaltert motorvei. Neida, ikke motorvei i det hele tatt, men at de asfalterte stien fra Deichmannsgate til Skrukkerød skjønner jeg fortsatt ikke poenget med. Nok om det. Det går nedover. I Sykehusveien er det fascinerende å se på hva folk har på verandaene sine og i vinduene. Ja, jeg er en kikker. På høyde med sykehuset får vi en fabelaktig utsikt mot byen og elva. Vi knekker til høyre, går ned mot Bjørntvedt forbi tennisbanene og ender opp på jernbanestasjonen. Marion på Narvesen sier at hun kun har hatt to – 2 – kunder som skulle med toget denne dagen. Hun har permittert alle ansatte og tar alle vaktene selv. Narvesen er koronarammet.
Vi er snart hjemme. Det er først nå jeg kjenner at vi har gått 3,5 timer og 15 kilometer. Der fikk jeg sagt det igjen.
Men, jeg er ikke så sliten at jeg ikke lar meg ergre over kassevognene fra diverse dagligvarebutikker som noen neper, idioter, brødgjøker og tølpere har kastet i Leirkup ved Elverhøy. Hva er det med slike folk? Ta dere sammen!
Endelig hjemme. Det smakte godt med en varm dusj og en iskald øl.

Takk for turen.

Situasjonsrapport fra Sykehusveien.
Utsikt mot byen og elva.
Folk kan ta seg en bolle.
Makan, at ikke folk kan skjerpe seg.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor