Vestlandet byr opp til en visuell dans

I løpet av fem deilige dager på landeveien kjørte vi en million sekshundre og femti meter. Altså 1650 kilometer. Vi så høye fjell, dype daler, ville og vårkåte elver og vi kjørte gjennom og forbi noe av det beste Norge har å by på av spektakulært landskap og hyggelige bygder.

Fjærlandsfjorden.

Årsaken til at kona og jeg la ut på denne lange turen fra Porsgrunn til Vestlandet, var at jeg hadde fire oppdrag for magasinet Mat fra Norge. På Stranda, Eidsdal, Oppstryn og Flåm skulle jeg treffe drivende dyktige lokalmatprodusenter og bønder. Dette kan du lese om i Mat fra Norge i månedene som kommer.

Sist jeg var på Sunnmøre var sommeren 1994, altså for hele 26 år siden. Da dro Kristin og jeg, to østlendinger, til Ålesund og Ørsta for å treffe to fine vestlendinger, Mali og Håvard, folk vi nettopp hadde levd sammen med gjennom et deilig år på Skjeberg Folkehøyskole i Østfold. Det jeg husker er de særpregede Sunnmørsalpene, matretten ball og mange ferger og feiende flott natur. Nå skulle jeg endelig tilbake.

Vi er privilegerte. På turen følte vi at vi hadde Vestlandet for oss selv. De få bobilene vi lå etter, holdt faktisk en respektabel fart. Det var ingen fergekøer å snakke om, og vi hadde flere attraksjoner nesten for oss selv. Rent egoistisk er dette helt suverent. Men med koronaen som bakteppe, er det verdt å reflektere rundt hva dette betyr for kommuner med store attraksjoner. Flåm er et godt eksempel. Et tall jeg hørte, fortalte at det lille stedet innerst i Aurlandsfjorden har et sted mellom 12.000 og 14.000 turister på besøk HVER dag i høysesong. Kun fem prosent av disse er nordmenn. Det sier seg selv at dette er tall som er klink umulig å kompensere. I sommer MÅ vi velge Norge. Det holder ikke å like og dele og kommentere i sosiale medier. Vi må faktisk reise i det fantastiske landet vårt, spise lokalt, være villige til å betale for attraksjoner og legge igjen penger. Arbeidsplasser og framtida til disse stedene er dønn avhengig av at vi faktisk gjør det – ikke bare sier det. Det er ingen straff, som jeg er redd mange tenker, å feriere i Norge. Det er en gevinst og stor belønning.

Saken fortsetter.

Fra fjellovergangen fra Aurland til Hol.

Roadtripen vår startet tidlig søndag morgen fra Porsgrunn. Jeg var nisteansvarlig, og hadde baguetter med avokado, egg og salami med i kjøleboksen. Til drikke hadde jeg kjøpt eple og rabarbrajuice. Er man lokalmatjournalist, så skal nista holde et visst nivå. Første stopp var hos svigerinne og svoger på Hønefoss. Etter en solid frokost der startet det egentlige sommereventyret vårt.

Det er nettopp det dette var, skjønner dere. Et eventyr i et eventyrlig vakkert land. Min påstand er at Ingerid og jeg har hatt den aller beste bilferien i Norge noensinne. Om du henger med, så tror jeg du skal forstå hvorfor jeg hevder dette.

Riksvei 4 langs flatbygdene oppover langs vestsiden av Mjøsa er en transportetappe. Allikevel lar jeg meg fascinere av åker- og kulturlandskapet i en del av landet jeg er lite kjent. Etter at vi passerte Gjøvik begynte det å rykke i den delen av kroppen minnene er lagret. I 1995, for 25 år siden, avtjente jeg førstegangstjeneste på Jørstadmoen militærleir utenfor Lillehammer. Vi svingte innom, jeg fikk skjenn av portvakta for at jeg tok en selfie foran skiltet og vi kjørte videre nordover i Gudbrandsdalen. Vi så de første fjellene, og for en som er kronisk bergtatt, så jeg konturene av hva vi hadde i vente. Vi hadde lavt skydekke, men det brydde jeg meg ingenting om. Jeg var høy på Norge.

Saken fortsetter.

På Jørstadmoen hadde jeg førstegangstjeneste for 25 år siden.
Ved Lesja.
Reinheimen.

Da vi nærmet oss Dombås begynte skiltene som pekte mot at vi var i moskusland å dukke opp. Ved Dombås svingte vi av fra E6. Til venstre hadde vi de snødekte fjellene i Reinheimen og langs veien dundret elven Rauma nedover dalen, dalen som ble trangere jo nærmere kysten vi kom. Dette er en del av Norge jeg faktisk aldri tidligere har vært i, så for hver meter vi kjørte var det nye oppdagelser som ventet. Tåka og skydekke sørget for at vi ikke fikk den beste utsikten mot fjellene, men jeg skimtet Mannen. Trollveggen var helt borte i tåkehavet. Aller helst skulle jeg svingt av E136 rett før Åndalsnes og kjørt fylkesvei 63 mot Trollstigen og Valldal ved Storfjorden og videre til første stopp Stranda, men Trollstigen var fortsatt vinterstengt da vi var på tur. Nå er den åpen. I dag hadde jeg selvsagt tatt denne veien. Langs Romsdalsfjorden følte jeg at vi kjørte mer i tunneler enn på åpen vei, men vi passerte mange perler. Etter nesten tolv timer på veien kunne vi svinge ned mot fergekaia i Liabygda ved Storfjorden og vente på ferga over til Stranda.

Saken fortsetter.

Rauma raser nedover Romsdalen.
Romsdalen.
Fergekaia i Liabygda. Etter nær tolv timer på farta, nærmet vi oss Stranda og første stopp på reisen.

Stranda er kjent for skinke, fenalår og spekemat, og selvsagt for Grandiosa. Vi spiste verken skinke, fenalår eller spekemat, og heller ikke Grandiosa. Allikevel tror jeg nok en Grandiosa hadde smakt bedre enn den pizzaen vi kjøpte på Stranda. Naturen rundt Stranda er som overalt ellers på Sunnmøre; spektakulær herfra til evigheten. Etter en natt i det som egentlig er en campingvogn, men uten hjul, våknet vi til frokost på døra fra det lokale bakeriet. Da vi dro mot Stryn og Oppstryn, oppdaget vi at en bygning som bærer navnet Skinkerådhuset. Kanskje ikke så rart. Langs Storfjorden, som er fjorden som Geirangerfjorden er en del av, stoppet vi på Geirangerfjord viewpoint. Det er jeg glad for at vi gjorde. Der var det jaggu meg fint. Vi så innover Geirangerfjorden.

Dere som er med så langt som dette må ikke være i tvil. Gaustatoppen er fortsatt verdens vakreste fjell – ferdig snakka. Men, summen av alle fjellene på Vestlandet er helt, helt umulig å slå.

Saken fortsetter.

Skinkerådhuset på Stranda.
Grandiosafabrikken på Stranda ligger helt ned mot Storfjorden.
Geirangerfjorden viewpoint.

Hornindalsrokken på 1.527 meter over havet er ellevilt vakkert og mektig. Den er et av de mange vakre fjell som tilhører Sunnmørsalpene, og jeg har vanskelig for å kjøre forbi vakre fjell uten at jeg stopper for å fotografere. Som dere skjønner kan det å være på tur med meg gjennom et fjelleldorado være en tålmodighetsprøve om du ikke er like bergtatt. Hornindalsrokken ligger i nærheten av, som navnet tilsier, Hornindalsvatnet. 514 meter dyp og med det Europas dypeste innsjø. Dette er et av mange steder jeg gjerne skulle hatt bedre tid til å utforske, men det var jo faktisk en jobbreise, ikke en ferie, vi var på.

Så kom vi til Stryn. Selve Stryn sentrum er ganske usjarmerende, sånn ved første øyekast. Mer tid enn et øyekast hadde vi ikke. Derimot Oppstryn var en fest for øyet. En virkelig fest. Det var hvite fjelltopper med grønne åssider og små bygder som speilet seg i et speilblankt Oppstrynsvatn. Fotballbygda Flo, ja, der alle brødrene og fettere Flo kommer fra, var kanskje den vakreste av disse bygdene. Etter at jeg hadde gjort jobben jeg skulle gjøre, fortsatte vi med å se på fjell før vi dro tilbake til Stranda. Vi gjorde et stopp ved Hjelle Hotel, som er et hotell både Ingerid og jeg var ganske klare på at vi ønsket å bo på ved en annen anledning. Fra Hjelle Hotel så vi rett opp på Tindefjellbreen, som er en brearm av Jostedalsbreen, Norges største isbre.
Tilbake i Stranda tok vi en tidlig kveld.

Saken fortsetter.

Hornindalsrokken i Sunnmørsalpene.
Oppstrynsvatnet.
Ved Hjelle Hotel.
Bygda Flo der alle fotballspillerne Flo kommer fra.

Tindefjellbreen. En arm av Jostedalsbreen.

Nok en dag på vakre Vestlandet ventet. Ingerid ble igjen på Stranda, jeg tok to ferger for å komme til Eidsdal i Fjord kommune. For en perle av et sted. Folka jeg intervjuet ba meg reise til nabobygda Norddal, der var det visstnok enda vakrere. Det hadde jeg ikke tid til, et nytt oppdrag og Ingerid ventet i Stranda. For å komme tilbake dit tok jeg de samme to fergene, besøkte to fine lokalmatprodusenter på en vakker gård, før vi pakket bilen og dro mot Flåm, som var neste stopp.

Saken fortsetter.

Her er ruta vår:

  • E18 fra Porsgrunn til Lier.
  • FV 285 fra Lier til du treffer E16 fra Sollihøgda til Hønefoss. Vi valgte denne veien på grunn av mye veiarbeid på E6 nord for Oslo.
  • E16 fra Hønefoss til Roa. Der kjørte vi inn på RV 4 langs vestsiden av Mjøsa til vi traff E6 ved Mjøsbrua.
  • E6 Mjøsbrua – Lillehammer – Otta – Dombås gjennom Gudbrandsdalen.
  • E136 ned Romsdalen til Åndalsnes.
  • E136 Åndalsnes til Vestnes, der E136 fortsetter parallelt med E39.
  • Ved Sjøholt tok vi av europaveien og fortsatt på FV 650 til Liabygda fergekai der vi tok ferga over til Stranda.
  • FV 60 fra Stranda til Stryn, derfra RV15 til Oppstryn.
  • Fv 60 fra Stryn til Utvik og over Utvikfjellet til Byrkjelo.
  • E39 fra Byrkjelo til Skei.
  • RV5 fra Skei, Jølster, Fjærland, Sogndal til Mannheller der det går ferge til Fodnes.
  • RV5 fra Fodnes til Lærdalsøyri.
  • E16 gjennom Lærdalstunnelen til Flåm.
  • FV 50 Aurland over til Hol.
  • RV fra Hol til Geilo.
  • FV 40 over Dagalifjell og videre over Imingfjell til Tinn og Telemark.

Jeg måtte stoppe for å se Hornindalsrokken nok en gang. Stryn dro vi rett forbi. Ved Innvikfjorden ligger Loen. Loen har også en skylift. Vi hadde en løs plan om å ta den fra 0 meter over havet og opp til 1.011 meter over havet, men for å slippe ankomst i Flåm nærmere midnatt, måtte vi dessverre droppe det. Ved Olden, kjent for blant annet vann på flaske, kunne vi tatt av veien og sett det grønne Oldenvatnet og Briksdalsbreen, men dette er nok en gang steder vi heller får oppleve en annen gang. Etter å ha passert disse plassene kom vi til Utvik. Der tok vi av og kjørte over Utvikfjellet. På vei ned på andre siden måtte vi stoppe. Alternativet hadde vært å kjøre av veien. Det er dumt.

Jeg har jo kun ett øye, og det er greit at det øyet er fokusert på hvor jeg kjører. Det var flere ganger Ingerid påpekte, både varsomt og hardt, at jeg måtte holde blikket på veien, ikke fjellene.

Utsikten fra Utvikfjellet og ned mot Byrkjelo er et av øyeblikkene fra den fabelaktige reisen vår som kommer til å stå igjen som noe av det vakreste og mektigste. Det var så grønt, så grønt, og Byrkjelo og dalen lå badet i et lys og var omkranset av høye fjell, som nesten tok pusten fra meg.
Da vi stoppet for å kjøpe is og kaffe på en bensinstasjon, fikk vi et tips fra den vennlige dama i butikken om at vi burde stoppe på en av busslommene med en gang vi kommer ut av Fjærlandstunnelen. Da ville vi nemlig få se en del av Bøyabreen, nok en arm av Jostedalsbreen. Ingerid og jeg gjorde heldigvis som vi fikk beskjed om.  Før vi kom så langt måtte vi også stoppe i Jølster for å ta innover oss den fantastiske naturen Norge har å by på. Etter å ha kjørt gjennom den lange Fjærlandstunnelen, stoppet vi i en busslomme. Det er ikke annet å si enn at isbreer er tøffe. Tøffe og vakre.
Etter noen få minutters kjøring til, måtte vi stoppe igjen. Ved Fjærlandsfjorden var det et utsiktspunkt som var verdt å få med seg. Sogndal, saftbygda i vest, kjørte vi rett forbi. Vi så Fosshaugane stadion, men ikke Olav Stedje.

Saken fortsetter.

Eidsdal i Fjord kommune ved Storfjorden.
Loen Skylift. Vi hadde dessverre ikke tid – jeg vil tilbake å ta gondolbanen til fjells.
Fra Utvikfjellet mot Byrkjelo.
Vakkert landskap – vakker dame.
Bøyabreen, rett etter å ha kjørt gjennom Fjærlandstunnelen.
Bøyabreen.
På ferga fra Mannheller til Fodnes.
Ferga fra Fodnes til Mannheller.

På Mannheller ventet en ny fergetur. Denne gangen over Årdalsfjorden til Fodnes. Vi raste forbi Lærdalsøyri og inn i Lærdalstunnelen. Den er 24.509 meter lang. Ja, du hørte riktig: 24.509 meter lang. 24, 5 kilometer inni fjellet. Tre store lyssatte haller brekker opp ensformigheten. Ingerid heiser ikke flagget når vi kjører i tunneler, men jeg synes egentlig det er ganske tøft. Da vi var ute av denne, etter litt over 20 minutter, var vi så og si fremme i Flåm. Stedet som for meg står igjen som det beste av det beste av alle stedene vi besøkte på denne turen.

Vi bodde i en Airnbnb-leilighet på Haugen Gård i Flåm. Kristine og Odd Ohnstad var et strålende vertskap, og vi hadde en liten stue med dobbeltseng, spisekrok, et lite kjøkken, do og dusj helt for oss selv. På den andre siden av veien renner Flåmselvi og i fjellsiden bak oss dundret bruset fra Brekkefossen. Før vi reiste dit, spiste vi middag på Flåm Marina. Utenfor restaurantvinduet lå Aurlandsfjorden helt, helt stille. Sommerkvelden nedenfor de stupbratte fjellsidene var vakker.

Før jeg skulle gjøre jobben jeg var kommet for å gjøre, reiste vi med Flåmsbana. Den kan dere lese om her. En reise jeg i alle høyeste grad anbefaler dere å ta.

Etter turen med Flåmsbana til Myrdal på fjellet, der toget korresponderer med Bergensbanen, kledde vi oss om for å gå opp til Brekkefossen. Turen er kun 500 meter lang, men den er bratt. Det er en drøm å gå stien, den er nemlig sherpalaget. På vei opp møtte vi en flokk sauer. Sauer er allrighte dyr. Jeg har møtt mange sauer opp gjennom årene mine. Jeg er ikke redd for sauer. Jeg gjentar; jeg er ikke redd for sauer. Men så viste det seg at jeg faktisk er litt redd for sauer. I hvert fall sauemammaer med horn som passer på de små lammene sine. Da den kom mot meg, spratt jeg opp i et tre. Ingerid, som jeg strengt tatt skal passe på, glemte jeg i forskrekkelsen. Heldigvis kom hun seg i skjul bak et gjerde. På et punkt lot jeg sau være sau, og gikk forbi og ut på kanten ved fossen, der vi fikk en vidunderlig utsikt over dalen og fjellene. Sauen var nok bare kosesyk.
På kvelden fikk vi servert et utsøkt måltid på Haugen gård. Vi spiste lokale oster, grillet lammespyd, samt spareribs laget av egne griser. Til dessert fikk vi rabarbrakompott, en smak som bringer frem minner om somre hos bestemor da jeg var barn.
For en fest av smaker det ble!!

Saken fortsetter.

Flåm Marina er en idyllisk plass helt nede ved Aurlandsfjorden.. Les mer på Flåm Marinas egne hjemmesider.
Turen til Brekkefossen er godt skiltet.
Stien opp er steinsatt av sherpaer fra Nepal.
Sinna sau – eller kanskje bare kosesyk.
Et gjerde å gjemme seg bak.
Brekkefossen.
Flåm.
Flåm.
Haugen gård, der vi bodde.

Så kom dagen der vi skulle reise hjem til Telemark – det aller, aller beste som Norge har å by på. Før vi virkelig startet på hjemturen, kjørte vi den bratte, smale og svingete veien opp til Stegastein viewpoint. 650 meter over Aurlandsfjorden, som for anledningen lå der helt uten store cruiseskip og helt uten antydning til krusninger. På Stegastein går du ut på en 30 meter lang plattform som henger ut fra fjellet og får deg til å kjenne et sug i magen. Jeg har jo lett for å la meg bevege. Da jeg sto der med ei vakker dame, kona mi, høye fjell, snøkledde topper og mektige fjorder, begynte jeg rett og slett å grine. Så vakkert var det.

Saken fortsetter.

Stegastein viewpoint.
Du kjenner et sug i magen når du beveger deg ytterst på plattformen.
Ingerid på Stegastein.
Utsikten over Aurlandsfjorden fra Stegastein.

Nå forlater vi Vestlandet. Vi kjører over fjellet fra Aurland til Hol i Hallingdal. Der var det store brøytekanter, is på vannene og heldigvis fint vær så vi fikk sett Hallingskarvet fra en annen kant enn jeg vanligvis har sett den. Vi stoppet på Hol Ysteri for å handle ost og Kantefølflak. For å finne ut hva det er, kan du lese mer her. I Geilo stoppet vi på Perleporten for å spise lunsj, og tok veien over Dagalifjell på veien til Imingfjell, Tinn og Telemark. Da vi hadde handlet kaffe og is i Austbygda ved Tinnsjøen, dro vi over Hovinheia. Der stoppet jeg så vi kunne se på Gaustatoppen – verdens vakreste fjell.

Takk for turen!

Langs veien fra Aurland til Hol.
Hallingskarvet.
Nesten hjemme.
Gaustatoppen – verdens vakreste fjell.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor