Ferdaminne frå sumaren 1990: Farlige hengebruer, hawaiishorts og ødelagte fjellstøvler

Skumle hengebruer, gevir etter et reinsdyr, to reinsdyr, høy snorking, soving på gangen, gjerrige mødre, fisefine oslodamer og en fjellstøvel der sålen datt av. Slik var det å gå på Hardangervidda i 1990.

På tur på Hardangervidda med Kari og Inger Lise Refsdal.
På vidda med mamma Liv Schønhaug og Kari.

Turen gikk fra Mårbu til Rauhelleren, videre til Lågaros, før vi endte opp på Mogen. Jeg var 16 og det var mitt andre besøk til hytta som til dags dato er min favoritthytte i hele den vide verden. Året før, i 1989, hadde mamma og jeg vært på tur fra Kalhovd til Mogen via Stordalsbu, men ellers hadde vi lite erfaring med å gå på fjellet annet enn dagsturer opp gjennom barne- og ungdomsårene. Med på denne turen var Kari Refsdal, Inger Lise Refsdal, Liv Schønhaug og undertegnede.

For å komme deg til Mårbu må du enten gå fra Kalhovd eller ta båt fra Synken over Mårvatn. Vi valgte båten. Dit ble vi kjørt av pappa og Leif Refsdal. Det turfølget mitt husker fra Mårbu, er at det var mye søppel rundt hytta og at det lå en topp som Kari og jeg bare måtte opp på. Det er tydelig at mye har skjedd på de 30 årene som har gått. I dag higer jeg ikke etter på død og liv å nå til topps. Det beste er å lange ut bortover på fjellet eller i skauen.

Det er fint å tenke tilbake på at mamma og Inger Lise tok med seg barna sine på fjelltur i 1990. Den gang var mamma yngre enn jeg er nå. Jeg er svært takknemlig for at de gjorde dette for oss.

Saken fortsetter.

Pappa kjørte oss til Synken innenfor Kalhovd.
Båten som tar deg fra Synken til Mårbu over Mårvatn.
På vei innover fjellet med Gaustatoppen i ryggen.
Hawaiishorts på fjelltur. Årets fjellmote for nerder i 1990.
Hallingskarvet.
Mårbu turisthytte.

Fra Mårbu til Rauhelleren er det 21,5 kilometer å gå. Turen er beregnet til å ta mellom 5 og 6 timer. Det var på denne turen jeg både fant og mistet. Det kan godt hende jeg ropte; «Jeg fant, jeg fant», da jeg plukket opp et reinsdyrgevir, som jeg insisterte på å bære med meg videre på turen over Hardangervidda. Den siste dagen gadd jeg tydeligvis ikke mer. Jeg kastet det av sekken og ut i lyngen.

Mellom Mårbu og Rauhelleren er det også flere bruer. I Flåklypa sier Ben Redic Fy Fazan «kjøra, kjøra, farli´norsk hengebro, kjøra tempo, kjøra tempo kjøra» til Emmanuel Desperados. Om hengebruene på denne fine turen på vidda er farlige eller ikke, kommer nok an på tankesettet til den som tramper over med sekken på ryggen. Jeg digger slike hengebruer, det tror jeg også at jeg gjorde i 1990. En annen ting jeg digger, er reinsdyr. Vi var så heldige at vi så to reinsdyr da vi gikk fra Mårbu til Rauhelleren.

Etter mange timer til fots på vidda oppdaget jeg at jeg hadde mistet en splitter ny drikkekopp jeg hadde fått med tanke på turen. Jeg ville snu for å finne koppen, men det nekta de andre meg å gjøre. Kanskje like greit, da det må være tilnærmet det samme som å finne den berømte nåla i høystakken. Mamma lovte meg en ny når vi kom hjem igjen.

Sånn apropos nåla i høystakken. For et par år siden gikk jeg fra Mogen til Stordalsbu og Kalhovd. Med meg hadde jeg naturlig nok fotoutstyret mitt – det går jeg aldri uten når jeg er på tur. Foran på objektiver er det vanlig å ha en såkalt solblender. Den skrus fast, men har allikevel en tendens til å løsne for et godt ord. Kort fortalt mistet jeg den ene solblenderen. Det oppdaget jeg naturlig nok ikke før veldig, veldig mye seinere på turen. Å miste en solblender er ingen krise, de koster ikke mye å erstatte. Seinere samme sommer var jeg tilbake på Mogen. Da viste det seg at noen andre fjellfolk hadde funnet en solblender og levert den inn til kapteinen på skuta M/B «Fjellvåken II», båten som trafikkerer Skinnarbu – Mogen. De fant faktisk nåla i høystakken.

Saken fortsetter under bildene.

Nesten hele turen gikk jeg med dette reingeviret jeg fant i steinura.
Mamma har en liten drikkepause.
På vei over en farlig norsk hengebru.
Hengebru mellom Mårbu og Rauhelleren.
Kari, Inger Lise og mamma trasker på fjellet.
Kari og Inger Lise tar en pust i bakken.
Mamma i steinura.
Bæ, sier sauen.
Reinsdyr på vidda mellom Mårbu og Rauhelleren.
Reinsdyr.
Veiviser. Takk til DNT – Den Norske Turistforening.

Tilbake i 1990 – for 30 år siden. Helt eksakt den 14.juli 1990. På lang avstand så vi den betjente hytta Rauhelleren, som ligger idyllisk til langs Langesjøen. Like før vi ankom hytta trodde Kari, Inger Lise og jeg at mamma hadde falt. Plutselig lå hun langflat i lyngen. Det viste seg at det var et kontrollert mageplask i lyngen – hun skulle bare ta bilder av noen fine blomster hun oppdaget. Samtidig oppdaget vi at jeg hadde mistet noe igjen. Nei da, ikke vettet, som mange nok har lurt på opp gjennom årene, men den ene såla på fjellstøvelen min. Vi hadde ingen MacGyver med i følget og heller ingen gaffateip, så enden på visa var at jeg gikk resten av turen i joggesko.

Kari husker at hun og jeg syntes mamma og Inger Lise var gjerrige. Stort sett handlet det om at vi kun fikk en tallerkenrett til middag, aldri treretters middag.
– Vi fikk sikkert nok mat uansett, men ikke dessert, minnes Kari.

Kari husker også at vi stort sett delte rom alle fire. Det var billigere enn om vi skulle hatt to tomannsrom.
– Man hadde ikke helt det samme behovet for privatliv da som nå, forteller Kari.

En natt på Rauhelleren i firemannsrom i 1990 kostet 80 kroner per voksen og 40 kroner per barn. Middagen kostet 60 kroner for voksne, 30 for barn. Frokosten 50 for voksne og 25 for barn.
Etter middag denne kvelden husker jeg at Kari og jeg gikk opp på en liten høyde bak turisthytta. Der så vi solnedgangen over Langesjøen og i horisonten skimtet vi det karakteristiske fjellet Hårteigen.

Under bildene kan du lese enda mer om den fine fjellturen for 30 år siden.

Mamma fotograferer blomster – hun falt ikke, som vi andre trodde.
Mammas blomster.
Kari hviler.te
Hårteigen, en av Hardangerviddas veivisere.
Mamma peker på fjell.
Kari, Inger Lise og jeg har matpause.
Rauhelleren turisthytte med Hårteigen i horisonten.
Rauhelleren turisthytte.
Solnedgang ved Rauhelleren.
Årets fjellmote 1990.

Planen da vi våknet var å gå videre til Sandhaug. Av folk som kom derfra hørte vi at det var en del snø på stien, så vi valgte å gå rett til Lågaros. Mamma husker at store deler av den 21 kilometer lange turen til den selvbetjente hytta gikk i steinur.
– Det var veldig tungt og vi ble slitne, husker mamma.
Etter en lang dag forteller mamma at vi så en hytte oppe på en høyde vi regnet med var Lågaros. Det var det ikke, så turen gikk videre på trøtte bein og tunge hoder. Kari minnes at vi ble overrasket av dårlig vær på den sju timer lange turen fra Rauhelleren til Lågaros.
– Det ble regn og kaldt, om enn ikke akkurat noen fare, forteller hun.
Da vi til slutt kom frem til Lågaros, måtte jeg sove på gangen.
– Vi andre lå på et rom innafor sammen med to fine fruer fra oslokanten. Jeg trodde jeg lå våken hele natta, for jeg verket så i beina. Men, jeg snorka noe aldeles forferdelig, så det var de andre som ikke fikk sove, forteller mamma.
Kari husker også godt at jeg måtte sove på gangen og at mamma snorket voldsomt.

Siste etappe fra hytte til hytte gikk fra Lågaros til eventyrlige Mogen. Mamma husker at jeg utviste godt fjellvett da jeg tok på meg regntøy med en gang jeg så det mørkne på himmelen. Rett etterpå ble himmelen helt svart og regnet pøste ned. Jeg ble ikke våt, det ble de andre. Flere steder måtte vi vasse over småbekker, og det hendte vi tok av oss fjellstøvlene, eller joggeskoene for min del, og gikk over med kun ullsokker på beina.
– Da skled vi ikke på steinene i vannet, sier mamma om hvorfor vi valgte denne løsningen.
Et sted var det en litt bred bekk vi måtte krysse. Da tok Kari og jeg sekkene til mødrene våre og krysset bekken før vi hjalp dem over.
Ved Gjuvsjåen så vi andre folk til fjells som teltet og ned mot Mogen gikk vi på svabergene over Hellegjuvbekken.
– Jeg husker at naturen var voldsomt pen da vi gikk fra fjellet og nedover mot Mogen. Det var en bekk og varmt vær, men vannet var kaldt, forteller Kari.
– Da snakket vi om å kjøpe is til dessert etter kveldens middag, men da det kom til stykket tror jeg den ble for dyr, sier hun, og innrømmer at husken kan spille henne et puss.

Etter en tallerkenrett på Mogen sovnet vi nok ganske fort etter en lang dag til fjells. Da vi våknet skulle vi ta turen med M/B «Fjellvåken» fra Mogen til Skinnarbu der Leif og pappa hentet oss. Dette var den gamle «Fjellvåken», ikke den som går i dag og bruker 1 time og 15 minutter over Møsvatn. Den gamle brukte betraktelig lengre tid.

Minnene fra denne eventyrlige turen på Hardangervidda for 30 år siden, er minner jeg kommer til å ha med meg så lenge jeg evner å huske gamle historier.  Den har også i stor grad formet kjærligheten min til fjellet og alt fjellet har å by på.

Mamma legger beina høyt.
Mamma går over en snøflekk.
Kari og Inger Lise krysser en bekk. Kari bærer moras sekk. Støvlene er av for å få bedre feste på glatte steiner.
Avkjøling av føtter i kald fjellbekk.
Mamma var kartleser.
Da de mørke skyene kom, tok jeg på meg regntøyet umiddelbart.
Lågaros turisthytte.
Ned fra fjellet.
På vei inn til Mogen.
Kari i peisestua på Mogen.
På et av rommene vi lå på i 1990.
Stell av gnagsår.
På vei til Skinnarbu om bord i «Fjellvåken».
Nye folk som skal til fjells for å gå på tur venter på Skinnarbu.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor