Norske hotellrestauranter må skjerpe seg

Jeg lærer aldri. Derfor er jo dette kun min egen skyld. Jeg vet jo bedre enn å spise buffet eller ala carte på norske hoteller. Bildet over viser noe av maten som flinke lokalmatprodusenter står for, men som du sjelden finner på hotellrestauranter.

Gjennom jobben min reiser jeg mye rundt i Norge. Jeg passerer høye fjell, dype daler, trange fjordarmer, åpne kulturlandskap, grønne og langstrakte skoger. På disse reisene bor jeg på små og store hotell, trivelige gjestehus og en sjelden gang en campinghytte. Jeg har til og med overnatta i bilen en natt, men det var så ubehagelig at jeg ikke gjør det igjen. Dessverre har mange av hotellene én ting til felles, nemlig at maten de serverer meg og andre gjester ikke holder mål. De uttalte ambisjonene og store ord de har om maten de serverer, viser seg sjelden å stemme.

Slik trenger det ikke å være!

Når jeg reiser, må jeg selvsagt spise meg mett. Som matjournalist vet jeg at det bugner over av dyktige lokalmatprodusenter, som foredler råvarer til mat og drikke i ypperste verdensklasse. De byr på prisvinnende oster og spekeskinker, leskende og digge sidere og fruktdrikker, budeier videreforedler melk til prima ost og rømme, bønder aler opp og steller med dyr som gir oss kjøtt som ingen andre kan matche. Heia alle dere.

Mat og drikke jeg har blitt servert rundt om på reisene mine. Dette er produkter og mat i verdensklasse. Felles er at ingenting av denne maten er servert på steder jeg har bodd.

Det jeg ikke fatter er hvorfor denne kvaliteten ikke gjenspeiles rundt om på hotellenes matbord på høye fjell, dype og vide daler, trange fjordarmer, åpne kulturlandskap og grønne og langstrakte skoger.

Hvorfor er det slik at en baconpølse i brød med løk under pølsa og to doble striper med ketsjup og sennep ofte er et bedre alternativ enn maten på overnattingsstedene?

Hvorfor er burgeren på den lokale burgersjappa ofte en større matopplevelse enn det mange hotellkokker helt uten evner, ambisjoner og stolthet klarer å levere?

Det finnes selvsagt unntak. Jeg nevner ingen navn på hotell der jeg har hatt rævva matopplevelser, men roper ut et høyt hurra for alle som leverer i stikk motsatt ende av skalaen. Mange takk for at dere leverer på det nivået dere gjør. Takk til Tuddal Høyfjellshotell. Takk til Dalen Hotel. Takk til Nutheim Gjestgiveri. Takk til DNT-hyttene Kalhovd, Mogen og Haukeliseter. De tre siste er ikke hoteller, men leverer kvalitet i alle ledd, ikke minst i matveien. Takk for at dere bruker skikkelige råvarer levert av ekstremt flinke bønder. Takk for at dere vet hvordan råvarene skal behandles for at jeg og andre gjester skal få en ekstraordinær matopplevelse.

Til alle dere andre: Dere må rett og slett skjerpe dere noe aldeles alvorlig.

For en tid tilbake bodde jeg på et hotell som fristet med en fireretters med andebryst med beter i flotte farger, og serranoskinke og bringebær. Dette var kun forretten. Hvileretten var en toast med chevre på en seng av ruccola. Hovedretten var sesongbetont, det var rett og slett en juletallerken med ribbe og medisterkaker. Desserten besto av pepperkake-parfait. Mmm, digg. Dette var det ingenting annet enn å glede seg stort til. Hadde jeg bare visst.
Fytti, så skuffa jeg ble!
Fytti, så irritert jeg var for at jeg hadde tatt meg en øl så jeg ikke kunne stikke til nærmeste bensinstasjon for en utsøkt baconpølse i brød med rekesalat, rå løk og doble striper med ketsjup og sennep!

Anda var kald. Toasten var ikke en toast, men en tørr bit med baguette jeg mistenkte var fra First Price. Ribbebiten var helt ok, men kjøkkenets forsøk på svor minnet om det jeg mistenker en gammel skosåle smaker som.  Pepperkake-parfaiten summerte opp hele måltidet. Retten var rett og slett to tynne pepperkaker presset ned i krystallisert is.

Det hører også med til historien at det tok 25 minutter fra jeg bestilte fire retter til alle fire rettene var servert.

Kjøkkenet hadde tydeligvis kokker helt uten evner og ambisjoner om å gi gjestene ved dette hotellet en nogenlunde god matopplevelse. På menyen og i presentasjonen av hotellet på egen nettside, hadde de store og uttalte ambisjoner og flotte ord om hvor gode de er på mat, men de var ikke i nærheten av å levere.

Lykkelige dyr som har det bra, gir gode produkter med god smak.

Min drøm er at norske hotelleiere heretter skal bruke tid på å finne ut hva de ønsker at gjestene skal sitte igjen med av matopplevelser. Gi meg heller én skikkelig rett basert på råvarer fra nabolaget der hotellet ligger. Ikke ha større ambisjoner enn dere klarer å leve opp til. Mange hotell har skyhøye krav og mål til det de skal levere, samt til destinasjonen der de holder til. Bruk litt av kreftene dere legger ned på dette, til å heve kvaliteten på kjøkkenet. Gi oss lokale oster fra bonden som legger ned et livsverk i å lage godt håndverk, en frisk sider fra gården i nabokommunen, kjøtt fra dyr som har gått på beite i fjellet der gjestene dine går turer og grønnsaker dyrka, pleiet og høstet av bønder som har bærekraft som en viktig pilar i driften sin. På denne måten er hotelldrivere og hotelleiere med på å sørge fort at bønder fortsatt skal klare å drive, at dyra til disse bøndene har det godt og at bøndene faktisk har fått anstendig betalt for den jobben de legger ned.

Det de fleste norske hotell og hotelleiere leverer på matfronten i dag holder ikke mål. Slik trenger det ikke å være – vi gjester stiller faktisk krav til mer enn en god seng og en god pute. Det siste der er det også sjelden at jeg får, men det er en helt annen sak.
Om hotelldrivere og kjøkkenansvarlige på norske hoteller tar kontakt med lokalmatprodusentene i sitt nærområde, kan det nok hende at vi som gjester får så gode matopplevelser at vi faktisk gidder å komme tilbake ved en senere anledning.

Gi meg heller solid tradisjonskost fra stedet jeg besøker, heller enn en rett med ingredienser som ikke hører hjemme verken her eller der.
Gi meg en god sider fra Hardanger, Sunnmøre eller Midt-Telemark, ikke bare ha brus og øl på menyen.