Fra høye fjell til helvete på hytta – en litterær selvangivelse

I 2020 har jeg lest om en rød hane, en gul bok, hvite niggere og hvite busser. Bøker med handlinger fra høyt oppe i fjellene og ned til det dypeste helvete du opplever på hytta, samt hemmelige hytter. Sånn skikkelig hemmelige hytter. Jeg har reist verden rundt og møtt mennesker, natur, kultur og historie. Flere av bøkene var helt konge å lese, den ene handlet faktisk om vår egen konge og en annen om et kongerike. Dette er min litterære selvangivelse for året som ligger bak oss.

Noe av det viktigste jeg gjør er å lese. Bøker, tegneserier, fotobøker, aviser og magasiner. Mest av alt leser jeg bøker. Bøker gir meg inspirasjon, bedre språk og økt kreativitet. Bøkene jeg har lest har vært gøyale, lærerike, spennende, enkelte direkte skumle, fine, varme og lune. Ja, enkelte har til og med vært ganske dårlige. Jeg forteller deg ikke hvilke, for kanskje du mener den boka jeg syntes var dårlig faktisk er god.

I bunnen av saken finner dere en liste med alle bøkene jeg leste i 2020. Kanskje du finner en bok du har lyst til å lese selv.

Jeg leser stort sett alle sjangere, men styrer unna science fiction og fantasy. Sånn ellers finnes det svært få grenser for hvilke bøker og sjangre jeg bruker tid på. Selv om jeg ikke leser nevnte sjangre, synes jeg det er flott at andre gjør det. Det viktigste er som sagt å lese. Leser du, tror jeg bestemt at du blir mer kunnskapsrik, mindre ignorant og arrogant, du fjerner kanskje fordommer du måtte ha og du forstår mer av verden. Litt satt på spissen; du blir et bedre menneske av å lese.

Det å lese flest mulig bøker er ikke et poeng der den med flest poeng havner høyere opp i bokhylla i bokhimmelen den dagen vi smeller den siste boka vi leser sammen. Dette til tross har 2020 vært et av mine aller beste leseår. Hele 73 bøker har jeg lest, noe som er veldig mange flere enn i et normalår. Det er flere årsaker til at jeg rekker å lese så mye. Den ene er at jeg kun jobber 50 prosent, en annen er at jeg prioriterer å sette eller legge meg med en bok, heller enn å gjøre eller se på mye annet. Jeg er heller ikke opptatt av å kun lese nye bøker. Jeg leser gamle bøker, nye bøker, rare bøker og ikke minst gamle og av og til rare bøker om igjen.

En vanskelig øvelse er å rangere bøkene jeg har lest. I øyeblikket kan boka jeg leser akkurat nå være den beste jeg noensinne har lest, men når innholdet er fordøyd og jeg er i gang med en annen høydare av en bok, mener jeg kanskje at nettopp den er den aller, aller beste.

Erika Fatlands «Høyt -en reise i Himalaya» er en tvers gjennom solid, underholdene og lærerik bok som utvider horisonten din.

Apropos høydare. Da flyr tankene kjapt til noe som er høyt. «Høyt» er tittelen på Erika Fatlands eventyr av en bok om reiser gjennom fem land i Himalaya. I året der vi ikke har hatt mulighet til å reise, er det nydelig når forfattere reiser for oss, og ikke minst reiser på en måte jeg tror det hadde vært vanskelig å gjøre selv. Det klarer Erika Fatland å gjøre. Du både smaker, lukter og føler stedene, menneskene og naturen hun møter i de høyestliggende områdene vi har her på kloden.  For oss som er så heldige at vi har lest Wilfred Skredes bok «Veien over verdens tak», er det flott å nok en gang komme på besøk til stedene han reiste. Så mye betyr nemlig gode bøker og god litteratur. Jeg sa at det er vanskelig å rangere bøker. Jeg våger meg allikevel å sette «Høyt» på pallplass. Kanskje helt på topp? I hvert fall blant leste bøker i 2020.

Fra høyden går det strake veien ned til helvete. Ikke det aller mørkeste og dypeste, men Are Kalvøs helvete. Boka «Hyttebok frå helvete» er Kalvøs blikk på oss nordmenns rare, fine, nydelige, gale og fundamentale syn på friluftsliv og hytteliv. Den traff meg midt i lattermuskelen, og ikke minst kjente jeg meg litt igjen i enkelte av folka han møtte og omtalte. Om du tåler at noen ser på det beste du vet med et blikk og skrivekunst som kanskje gjør litt vondt, er denne hytteboka en du absolutt bør lese.

Are Kalvø er morsom. Veldig morsom. Det beviser han med «Hyttebok frå helvete».

Som dere skjønner, liker jeg Harry. Jeg er jo Harry, for pokker. Harry Hole er en annen fyr jeg liker. Kanskje enda bedre liker jeg at Jo Nesbø skriver om nettopp Harry Hole. Men, noen ganger er det deilig med en pause fra Harry. I «Kongeriket», en bok av flere omtalt som en bygdekrim, møter vi brødrene Roy og Carl. En er bilmekaniker, den andre vender hjem med store planer om et nytt høyfjellshotell, for å skape liv i den vesle bygda. Jeg elsker «Kongeriket». Historien, folka og selvsagt språket til Jo Nesbø. Det er han og Lars Saabye Christensen som er i den aller øverste språkdivisjonen blant våre forfattere.

Ikke ett år uten at jeg leser Lars Saabye Christensen. Helt siden tenårene har jeg lest «Beatles» hvert eneste år. Historien om Kim, Gunnar, Seb og Ola på Frogner i Oslo slutter aldri å fascinere meg. De siste årene har jeg vært en del på Frogner der jeg har vandret rundt på måfå. Det er alltid en fest når jeg tråkker inn i en scene fra en av bøkene til Saabye Christensen.  Jeg har også lest «Herman» på nytt, boka om gutten som i ung alder mister håret. Den er sår, vond og samtidig veldig fin.
Når det gjelder bøker jeg leser igjen og igjen, kommer jeg heller ikke utenom Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere». Akkurat som med «Beatles» er denne boka en bok jeg har lest hvert år helt siden tenårene.

Mannen fra Bergen og Odda, Frode Grytten, er sylskarp, observant og har et gjennomført godt språk i bøkene sine.

Med skam innrømmer jeg at jeg aldri helt har fått taket på det å lese bøker skrevet på nynorsk. I år er året jeg endelig har fått det til. Mannen jeg skylder en stor takk er Frode Grytten. Mannen fra Bergen og Odda skriver bøker med historier og persongallerier som sprudler. For mange år siden leste jeg «Flytande bjørn». I år har jeg lest «Bikubesong», «Rom ved havet – rom i byen», «Garasjeland», «Popsongar» og essaysamlingen «50/50». Snart skal jeg lese enda flere. Til jul fikk jeg gavekort på bøker, og nylig bestilte jeg en haug av Gryttens bøker på klikk og hent. Jeg håper de er i butikken før nyttår.
Det er heller ingen forfattere jeg kjenner til som skriver fotografier bedre enn Grytten. Ja, du leste rett, han skriver fotografier. Han forstår også bedre enn de aller fleste norske medieledere at fotografier bør ha en viktig rolle i formidling av journalistikk og reportasjer. I «50/50» skriver han om den amerikanske fotografen Bill Owens:


«Mens Bill Owens var ute på jobb, slo det han at det fanst motiv i nærmiljøet som var betre og viktigare enn dei han måtte konsentrere seg om.»
«Fotografen skjøna at han var både del av og augevitne til ein historisk epoke.»

Ingen er perfekte, heller ikke Frode Grytten. Han er nemlig Everton-supporter. Denne passasjen er også hentet fra «50/50»:

«Everton er ein genfeil, ein trear på terningen, eit sleivskot som går høgt over. Everton er eit vindstille middelhav, ein mellomroman, endå eit album fra Coldplay. Everton er eit rekkehusliv, ein stille forstad der ingenting skjer og det mest spennende er å sjå om postmannen kjem med ei pakke frå Ellos. Livet som Everton-supporter er eit seigt samleie der ein tidlig forstår at ein neppe vil nå orgasme.»

En av de fineste bøkene jeg leste i 2020 var «Vente på Robert Capa» av Susana Fortes.

Fotografer liker jeg. Naturlig nok, siden jeg er en selv. Det jeg kjøper aller mest av er fotobøker. Fotobøker inspirerer meg, gjør meg til en bedre fotograf og får meg til å se verden og hvordan verden er på en ny måte. Det går nesten ikke en eneste dag uten at jeg ser i, blar i og leser i fotobøkene mine.
En fotograf jeg alltid har sett opp til er krigsfotografen Robert Capa. En av dem som stiftet fotokollektivet Magnum.
En av de beste bøkene jeg har lest i år er romandokumentaren, om jeg kan kalle den det, «Vente på Robert Capa» av Susana Fortes. Den tar for seg historien om Robert Capa og Gerda Tauro og gir et fantastisk innblikk i hvordan det var og kan ha vært å være ung fotograf og mann og kvinne i førkrigsårene i Europa.

I året der Kjell Aukrust ville fylt 100 år, er det vanskelig å komme utenom den store humoristen, tegneren, forfatteren, kunstneren og levemannen fra Alvdal. Bøkene og historiene hans har jeg vokst opp med. Så lenge jeg kan huske har pappa ledd så mye at det har tippet over i gråt som en følge av det spinnville universet Aukrust har skapt. Hyllene til mamma og pappa er støvsugd for bøkene til Aukrust. De har jeg vært og hentet. Tvungen omsorgsovertakelse av bøker, som jeg kaller det for å døyve den bittelille dårlige samvittigheten jeg har for boktyveriene. I år kom biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell. Hva Kjell hadde vært uten Kari, Solan og Ludvig er vanskelig å forestille seg etter å ha lest denne fine biografien.

En sterk historie fra innsiden av en av de verste plassene i verdenshistorien.

Noe jeg alltid leser mye av, er krigslitteratur. Som så mange andre blir jeg ikke mett av bøker om den andre verdenskrig. Enten om det er om aksjoner mot tungtvannet på Rjukan, krigsskueplasser i Europa eller bøker om Holocaust og nazistenes grusomme system med konsentrasjonsleirer. I år har jeg faktisk ikke lest så mye krigslitteratur. En av få er «Endestasjon Auschwitz – min historie fra innsiden av leiren» av Eddy de Wind. En sterk bok om en sterk fyr. En bok det er nødvendig å lese, mener jeg.
Men utenom den har det altså blitt få bøker om krigen i år. En jeg kjenner fortalte meg om begrepet «Holocaust-fatigue». At vi som leser mye om denne historien og andre historier fra krigen rett og slett trenger en pause fra krigen. Neste år er målet å lese mye mer om den viktige historien fra krigsårene og årene før og etter.

Jan Guillous serie om Carl Hamilton er alltid god å ha når det går trått med lesingen.

Stort sett leser jeg hver dag. Både her hjemme og når jeg er på reise. Noen ganger er det tyngre å lese enn andre. Da er det viktig å lese for ikke å glemme kunsten. Når jeg opplever dette, henter jeg gjerne gamle bøker med lettleste historier ned fra hyllene. Ofte er det Jan Guillou jeg tyr til når jeg trenger slike bøker. Serien om Carl Gustav Gilbert Hamilton har jeg faktisk ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest. Dette er bøker jeg kjenner til innholdet i detalj, da er det lett å få tilbake leseflyten og lesegleden.

For det er faktisk essensielt. Leseglede. Bøker gir meg vanvittig mye. Slik håper jeg det skal være i mange, mange år.

God bok!

Her er en liste med bøkene jeg leste i 2020. De er verken rangert etter hvor godt jeg likte bøkene eller etter hvilken rekkefølge jeg leste de.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor