«Som en hvit kniv mot den nattblå himmelen»

I 1985 nådde den første norske ekspedisjonen til toppen av Mount Everest 8.848 meter over havet. En av dem som nådde toppen var Stein P. Aasheim. Helt siden jeg hørte han fortelle om turen til verdens tak i Ibsenhuset, har jeg siden vært dypt fascinert av de høyeste fjell og tinder verden kan by på. Finner jeg en bok om høye fjell, er sjansen til stede for at jeg må lese den. En av mine favoritter er Wilfred Skredes «Veien over verdens tak», om en svært innholdsrik reise fra Norge til Canada. Han valgte ikke den korteste veien over Atlanterhavet.

«Veien over verdens tak» av Wilfred Skrede utgitt i 1949 på Gyldendal Forlag.

Tittelen «Som en hvit kniv mot den nattblå himmelen» er hentet fra boka «Veien over verdens tak» av telemarkingen Wilfred Skrede. For lenge, lenge siden tok jeg over omsorgen for en rekke med bøker om eventyrlige reiser og ekspedisjoner fra mormors bokhylle. Bøkene ble utgitt på Gyldendal forlag i årene etter den andre verdenskrig. Lenge sto disse bøkene ulest i hylla. Jeg innrømmer at mange av dem fortsatt er ulest. Det er heller ikke alle som står i hylla i dag, de ligger i esker på loftet. Men, en dag dro jeg boka «Veien over verdens tak» ut fra hylla. Det er noe med boktittelen som tiltaler meg. Da jeg begynte å bla, slo denne teksten meg midt i mot:

«Wilfred Skrede heter den unge løytnanten som f.t. tjenestegjør i D.N.L. på Sola. Han er telemarking fra Grønvollfoss og er født i 1921. Tross sin ungdom har han opplevd mer enn de fleste gråhårede gubber.»

Dette var det som fikk meg til å gå løs på historien, for siden å skrive om den i Varden.

Nysgjerrigheten ble tent og jeg begynte å undersøke om dette var noe jeg kunne skrive om i avisa. Dette var i 2010 og jeg jobbet med feature i Varden. Jeg fikk kontakt med Wilfred Skredes datter Gunhild Skrede Vaardal-Lunde, og det endte opp med en fyldig historie i Varden i april 2010. Reiseguru Jens A. Riisnæs kaller Wilfreds reise for «verdens fineste reiseeventyr».

Det finnes veldig mange gode bøker om reiser, ekspedisjoner og eventyr på høye fjell, dype daler og ekstremt smale veier og stier.

Året da historien til Wilfred Skrede begynner er 1941 og det er vår. Norge er okkupert og som så mange andre ønsker Wilfred å reise utenlands for å melde seg til tjeneste for de norske styrkene som skal kjempe mot okkupasjonsmakten. Selv om den andre verdenskrig er bakteppet for boka, handler ikke «Veien over verdens tak» om krigen. Den handler om Wilfred og hans kameraters lange, strabasiøse og ikke minst eventyrlige reise fra Grønvollfoss på Notodden, via Stockholm, gjennom Russland, inn i Kina og over de høyeste og bratteste fjellpassene til Pakistan og India før han endte i Bombay og Karachi og derfra fikk hyre om bord i en båt som tok han rundt sydspissen av Afrika, opp hele Atlanteren langs Sør-Amerika, før han kunne gå i land i New York og reise videre til Little Norway i Canada for å melde seg til tjeneste. Hele reisen tok over ett år.

Underveis manglet det ikke på overraskelser. Ikke bare av de hyggelige slagene. Wilfred skadet seg alvorlig, han knakk ryggen, og det endte med at kameratene reiste videre uten telemarkingen. I boka beskriver Wilfred møtene med ukjente lukter, smaker, religioner, svært forskjellige mennesker fra hva han var vant med hjemmefra og spinnville rideturer der han var glad han kom ut av det med livet i behold. Boka er gitt ut i 1949, og det er nok mange av beskrivelsene som ikke ville blitt utgitt av noe forlag i dag. Slik som denne passasjen:

«Og muselmansk liv, det er å sitte stille på rompa, se på at maten gror opp av jorda, og av og til skrike litt på Allah. Av og til må muselmanen få lov til å snyte en kompis i hestehandel, han må få slippe å vaske seg, bortsett fra at han dupper fingertuppene litt i vann når han skal be til Allah, også må han uten innblanding kunne elske og pryle sine kvinner etter behag. Han må få kjøpe og selge og bytte dem bort i et par gamle esler eller en ridepisk hvis det passer ham…»

Den uheldige og vågale nordmannen fra Notodden skriver også om savn og om det å føle seg alene. Helt, helt alene:

«Og så får jeg håpe at leseren vil forstå meg når jeg sier, at det er den eneste gangen i mitt liv at jeg har vært alene. Helt ut og bittert alene. Aldeles ynkelig og fullstendig alene… At stillheten var veldig og absolutt, og så knugende at en kjente det på kroppen. Og at synet av Karakorums dystre skjønnhet var ubegripelig betagende.»

Når du reiser alene over lang tid er det ikke uventet at savnet etter det trygge føles sterkt. Ikke bare savnet etter det å være i kjente omgivelser, men savnet etter de du har kjær:

«…husket jeg den frostklare januarnatten da jeg sto på Grønnvollfoss jernbanestasjon og tok farvel med mor og far. Og jeg husker et visdomsord som min far av og til brukte å komme med:
– Det er nå likevel moro å leve og se åssen det går…»

Fra boka
Wilfred Skrede da han var vel framme i Little Norway i Canada.

«Veien over verdens tak» er skrevet av en fyr som i boka innrømmer at skriveferdighetene ikke er på topp. Allikevel skriver Wilfred til tider så vakkert, sprudlende og friskt, at det bare er å gi seg ende over av det gode språket. Hvordan han her beskriver avreisen fra Grønvollfoss og synet av kjente fjell og åser, er nesten til å få tårer i øyet av:

«Og en dag jeg lå svettende på briksen og gispet, var jeg plutselig igjen på jernbanestasjonen hjemme og tok farvel med Grønnvollfoss… Toget satte seg i bevegelse, og det siste jeg så, var den mørke silhuetten av Lysthusåsen, og bakenom den lå Blefjell med ryggen som en hvit kniv mot den nattblå vinterhimmelen. Der hang Karlsvognen og Polarstjernen og glitret, og hele bildet var så klart og kaldt og rent som et smykke i sølv og blå emalje…»

Fra boka

I dag er det ikke så lett å få tak i «Veien over verdens tak». Er du heldig finner du den på et antikvariat eller et bibliotek der du bor. Nå hadde jeg ikke lest Wilfred Skredes bok på mange år, men plukket den nylig ut av hylla. Den tålte absolutt å bli lest igjen. Jeg avslutter denne hyllesten til en av de fineste bøkene jeg vet om, med Wilfreds egne ord om savnet etter nattblanke tjern i Telemark:

«Jeg våknet igjen med et sugende grep om brystet og alle muskler dirrende av frost. Klokken viste at jeg hadde sovet en snau time. I mørket ble steinblokkene til groteske troll. Men høyt der oppe, over de ville toppene, hadde stjernene sprunget fram på natthimmelen. En hadde sett dem så mang en gang på nordisk himmel. En hadde sovnet fra dem i Takla Makans sand. Så inderlig gjerne ville en se dem enda en gang speile seg i nattblanke tjern hjemme i Telemarks skoger…»

Flere gode bøker om høye fjell og menneskemøter i vill og spektakulær natur:

«Høyt- en reise i Himalaya» av Erika Fatland.
«Himalaya» av Michael Palin.
«Alene med vidda» av Peder W. Cappelen.
«Himmelsjøen – reiser gjennom Sinkiang og Tibet» av Vikram Seth,
«I tynn luft – tragedien på Everest» av Jon Krakauer.
«Syv år i Tibet» av Heinrich Harrer.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor