Jeg skulle ha sett hvilken vei det bar

«Dramatiske koronatiltak!» står det i avtaleboka mi den 12.mars i det hersens året 2020. Jeg skulle ha sett hvilken vei det bar da jeg ruslet fra kontrolltimen på Rikshospitalet den 11.mars. Etter å ha passert under Ring 3, der jeg fulgte trikkeskinnene, kom jeg til Problemveien. På D-dagen, eller kanskje vi skal kalle den for C19-dagen i historiebøkene, altså den 12.mars, gikk jeg nedover Universitetsgata etter å ha handlet noen nye fotobøker på Tronsmo. Der sto det en søppelbil med teksten «HIGHWAY TO EL» i fronten. Tegnene på tida vi gikk inn i var så tydelige som de kunne bli. Der og da forsto jeg ikke hvor kjipt det året og den tida vi gikk inn skulle bli. Heldigvis!

Et tydeligere tegn kan man nesten ikke finne.
Et treffende navn i en spesiell tid.

Allerede da jeg var på innspillingen av krigsfilmen «Narvik» på Rjukan, tre dager før det smalt og verden endret seg, ble jeg var en spesiell stemning. Smitteverntiltakene da filmcrewet spilte inn scener på Ingolfsland stasjon på Rjukan, var strenge. Jeg var inne i en god uke i den lille virksomheten min. Etter oppdraget på Rjukan hadde jeg en dag hjemme, før jeg skulle til Oslo og være der resten av uka på oppdrag og andre fine ting.

«Journalistikk i koronaens tid. På vei til gøyale oppdrag i Oslo» skrev jeg under bildet fra Porsgrunn stasjon, som jeg publiserte på Facebook onsdag 11.mars. Allerede på vei inn til Oslo fikk jeg to telefoner og en e-post med beskjed om at de jeg skulle intervjue og fotografere ikke ville ta noen sjanser på grunn av usikkerheten rundt koronaen. Vel fremme i Oslo sjekket jeg inn på hotellet. Det var merkbart færre folk i gatene enn det pleier å være i landets hovedstad. Jeg fikk bord på den suverene kinesiske restauranten Dinner i Stortingsgata, og der var tiltak mot smittespredning allerede iverksatt. Det var satt av god plass mellom bordene. Etter lunsj gikk jeg på kryss og tvers i sentrum av Oslo, helt uten mål og mening. Så kom beskjeden om at Årets bilde-utdelingen på fredag, som Pressefotografenes Klubb årlig arrangerer, var avlyst og utsatt. Det samme ble boklanseringen på Litteraturhuset jeg skulle delta på. Da regnet jeg med at det sto om kun minutter før den aller siste avtalen, tidlig torsdag morgen, også ville bli avlyst og utsatt. Jeg tok tyren ved hornene, ringte avtalen min og fikk spørsmål, som ventet, om vi ikke kunne utsette. Joda, sa jeg, det kan vi. Men, please, kan jeg ikke få lov til å ta bilder av deg i morgen tidlig? Joda, det kan du, sa avtalen min. På kvelden dro jeg til Olivia på Egertorget. Der spiste jeg et herremåltid med min gode venn og forlover, Christian Solgaard Der gikk kelnerne med sorte hansker og vasket bordene hyppig. Det var mye mennesker. Dagen etterpå var byen nesten lagt øde. Etter middag ruslet jeg fornøyd og halvfull ned til hotellet mitt. Dette var jo før vi fikk skjenkestopp.

Jeg var full av forventing til det jeg regnet med skulle bli en god uke i Oslo med både jobb og fritid da jeg dro fra Porsgrunn stasjon tidlig på morgenen.
Lunsj på restauranten Dinner i Stortingsgata.

Det å bo på hotell er gørr kjedelig. Er jeg på tur sammen med Ingerid er det selvsagt noe helt annet, men når jeg er aleine på jobbreiser er det som sagt gørr kjedelig. Altså, gørr kjedelig. Torsdag 12.mars, C19-dagen, sto jeg tidlig opp, åt frokost og gikk gatelangs til Aker Brygge for å møte avtalen min. Det var småkaldt, hustrig og fint, sånn som Oslo gjerne er på stille morgener. I en fiskekasse om bord i en fiskeskøyte, lå en skate og smilte fint og blidt mot meg. Om den bare hadde visst hva som var i gjære…

Naturlig nok hadde jeg avbestilt hotelloppholdet fra torsdag til lørdag, og satte raskt kursen for hotellet igjen. Der pakket jeg sekken og raste ned til Oslo S. Det var ikke så langt, jeg bodde bokstavelig talt på et hotell rett over gata for Østbanehallen. Inne på Oslo S var det merkelig stille. Folk kikket mistenksomt og anklagende på hverandre. «Herregud, altså, at han og hun virkelig velger å reise nå som pandemien banker på døra og allerede er halvveis inn i gangen.» Når klokka er 10.13 pleier det å være mye mennesker og trangt om plassen under informasjonstavla midt inne på Oslo S. Det var det ikke denne dagen. Toget mitt hjem til Porsgrunn gikk klokka 10.39 fra spor 5, og jeg valgte å stå ute og vente på at toget rullet inn før det rullet ut og ned til Porsgrunn. Om bord var det nesten ingen passasjerer.

Nå er det ett år siden hverdagene våre ble dramatisk forandret. Jeg vet mange i min bransje har hatt et tungt år med få oppdrag og trange tider. Jeg har vært heldig. Det har kommet en jevn strøm av fine og gøyale oppdrag, og jeg har møtt mange modige mennesker som står i en kamp for å overleve virkningene av koronapandemien og det den fører med seg. Nå er det bare å glede seg til vi alle kan få tatt vaksinen, så vi kan starte å vende tilbake til et tilnærmet normalt liv.

Det går jo over og blir bra en dag. For at tida frem til denne tida skal bli kortere, håper jeg alle utøver godt smittevern, smittevett og selvsagt velger å ta vaksinen når dere får tilbudet. Dere som ikke vil ta den, kan heller ta dere en bolle.

Alle dere andre: Hold ut!

Oslomorgener er ofte stille og fine for oss som liker å stå tidlig opp.
Skaten viser en god holdning til hverdagen.
Stille formiddag på Oslo S.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor