«Det beste vi visste av bjørnen, var ristet hjerne»

Fra 1893 til 1896 var skiensmannen og telemarkingen Hjalmar Johansen med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon. To år etter, i 1898, ga han ut boka «Selv-anden på 86° 14’». Nylig var jeg så heldig at jeg fikk hånden på «Med Nansen på 86° 14’», gitt ut i serien «Aschehougs utvalgte for ungdom» i 1942. Den var det Ugla Bokantikvariat som solgte meg. Det er en fenomenal butikk i Skien for alle som liker bøker.

7.april i 1895 nådde Johansen og Nansen 86° 14’. Den gang hadde ingen andre tidligere kommet så langt mot nord. Hjemreisen ble ganske strabasiøs, og den varte i nesten halvannet år. Da de kom til august, forsto polfarerne at de måtte overvintre i isen nord og øst om Norge på Franz Josef Land.

Fra Hjalmar Johansens bok «Med Nansen på 86° 14’»

«Den første steinhytta vi bygde, var temmelig ussel. Den var så lav at det var bare så vidt at jeg kunne sitte der. Nansen måtte ligge. Teltet og et seil hadde vi til tak. Senere fikk vi bjørneskinn, men da hadde vi stadig besøk av måker på taket. De hakket og skrek og ergret oss stygt. Vi bodde en måned i hulen mens vi bygde hytta. Og vi drev jakt til vinterforråd» skriver Johansen i boka.

Han skriver at overvintringen i isen ikke var det han hadde sett for seg da han og Nansen forlot resten av medlemmene på Fram-ekspedisjonen tidligere på året. Samtidig beskriver han en innstilling og evne til å takle det de ble utsatt for.

«Nå begynte det et trist og ensformig liv for oss to i vår tredje og verste polarnatt. Men alt i alt hadde vi det nokså godt.»

«Vi lå mest i soveposen hele tiden, både dag og natt, og sov alt hva vi var god for døgnet rundt. Hver morgen kokte vi kjøtt og buljong. Og hver kveld stekte vi bjørnebiff.»

Aschehougs y\utgave av boka «Med Nansen på 86° 14’» utgitt i 1942.

Etter som tiden gikk, jaktet Nansen og Johansen på både isbjørn og hvalross. De hadde for det meste nok mat, men det de spiste, er nok stykningsdeler fra dyr det er ganske utenkelig for oss som lever i dag å spise. Det hendte de også fikk skutt rev. Spesielt Nansen satte stor pris på revekjøttet. Johansen likte bjørnekjøtt mye bedre.

«På noen av bjørnene tok vi ut mavesekken under flåingen. Den vrengte vi og fylte med blod som frøs til en fast masse. Dette stekte vi da senere i pannen. Det beste vi visste av bjørnen, var ristet hjerne, men den var også aldeles delikat.»

De to herremennene i isødet vekslet på hvem som var kokk.

Rett før jula i 1895 oppsummerte Johansen hvordan året hadde vært. Han lengtet etter det lyse livet i sør, snart var det tre år siden sist han var hjemme i Norge.

«I 9 måneder hadde vi levd omtrent på samme måten som de ville dyrene som levde her oppe i disse barske egne. I 9 måneder hadde ikke klærne vært av kroppen, hverken natt eller dag. Frosset hadde vi gjort, og vondt slet vi på mange måter» skriver han i boka.

Da et nytt år sto og banket på døra, nemlig 1896, foreslo plutselig Nansen at de to skulle være dus. Han mente det var på tide at de skulle si du til hverandre. Så langt på reisen hadde de vært formelle og tiltalt hverandre med «De».

I august vendte de tilbake og traff andre mennesker igjen. Den lange reisen var over.

I 1910 ble Hjalmar Johansen plukket ut til å være med på Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Det var et krav fra Nansen om at hans venn fra isødet skulle få være med, dersom Amundsen skulle få låne «Fram». På grunn av uoverensstemmelser mellom Johansen og Amundsen, fikk ikke Johansen være med til selve Sydpolen-punktet.

Fredrik Hjalmar Johansen (født 15.mai 1867) er en av de viktigste telemarkingene gjennom historien. Skiensmannen var i 1885 med på å stifte Idrætsforeningen Odd, der han blant annet utmerket seg som en habil skiløper og spenstig turner.

3.januar 1913 tok Hjalmar Johansen sitt eget liv, og det er spekulert rundt om den manglende anerkjennelsen etter polferdene kan ha vært en medvirkende årsak til selvdrapet. 9.januar i 1913 ble Fredrik Hjalmar Johansen begravet i Odds turnhall i Skien.