Bjørns engasjement for Rjukan tar fyr

Akkurat nå jobber Bjørn Iversen med å trekke frem og vise små detaljer fra Rjukans brannhistorie. Tanken og målet er at dette, sammen med verdensarven, vil gi et enda mer komplett bilde av hvordan samfunnet var under industriens storhetstid.

Så lenge Bjørn Iversen kan huske, har han hatt en dyp og inderlig interesse for å bevare og formidle Rjukans sterke industrihistorie. Brannhydrantene, brannstigene og brannkioskene var en viktig del av brannvernet på Rjukan Salpeterfabrikker, som ble opprettet for å bekjempe branner om og når de oppsto.
– Dette er jo en del av den arven vi sitter igjen med og skal bevare, og ikke minst formidle. Alt var jo detaljplanlagt i denne byen, så ja, dette er unikt. Det handler også om små og viktige detaljer, som med beskjedne investeringer kan gi bra avkastning i form av positiv oppmerksomhet, sier Bjørn.

Bjørn Iversen er en ildsjel som utrettelig jobber for å ta vare på og formidle den lange og tradisjonsrike industrihistorien på Rjukan.

Det at Hydro fikk bygd og utplassert så mange hydranter, brannkiosker og brannstiger, tror Bjørn i bunn og grunn handlet om å ha så lite nedetid som mulig på fabrikkene.
– Da tapte de penger, men også fordi de inne på området benyttet seg av en del farlige stoffer som raskt kunne ta liv. Det samme gjaldt for byen. Der var det ikke farlige stoffer, men en brann kunne spre seg raskt i en trehusbebyggelse.

Med dette som bakteppe, ble brannkiosker bygd og brukt som beredskapslagre. Om det tok fyr, skulle det ikke være langt til en slags mini-brannstasjon med topp moderne utstyr. Da fikk man slukket brannen raskt.
– Da var det bare om å gjøre å komme seg dit så fort som mulig uten å måtte dra med seg masse utstyr som hemmet de, forklarer Bjørn.
Han peker på det geniale i å ha utstyr lagret spredt i byen, som kunne redde liv og industri når det sto om sekunder. Brannkioskene ble synlige i bybildet på Rjukan i 1911. I dag er det, så sant Bjørns opplysninger stemmer, kun én original igjen, og den står på Mæl. De fleste andre ble revet på 1970-tallet.

En original brannkiosk på Mæl.
På Mæl finnes både en original brannkiosk og en stigeskjuler med stiger.

Ved de grønnmalte garasjene i Tinngate, rett ved Ingolfsland stasjon, parkerer Bjørn bilen for å vise frem noen av de historiske perlene. Rett ved siden av garasjen er det bygd en kopi av en brannkiosk. Den er det elever ved tømrerlinja på Rjukan videregående som har laget, og kopien skal brukes til å selge diverse suvenirer. Ideen til å bygge kopiene var det Bjørn Helge Bystrøm som kom med.  

Iveren skinner sterkt av hele mannen når han kommer til et brannstigeoverbygg ved Paradiset.
– Metallet er helt greit, men stigene og overbygget trenger en fiks, sier han, og kjenner på det historiske materialet på brannstigeoverbygget ved
Området rundt er pent og velholdt. Han stikker henda dypt i lommene på den røde kjeledressen og går videre. Ved Sing-Sing står det en stor trafokiosk. Bak den finnes enda et brannstigeoverbygg, du skal se godt etter for å finne den.
– Her er det behov for et nytt overbygg, samt noen nye festeører for stiger i metall, slår Bjørn fast.
Det er også ganske tydelig at metallet må skrapes og overflatebehandles.
– Også må det helt klart ryddes rundt området. Det er mye busker og søppel.

Les mer under bildene.

Bjørn Iversen renner over av begeistring når han går på oppdagelsesferd i historien på hjemstedet Rjukan. Her ved en stigeskjuler i Paradiset.
For mange kanskje bare en gammel stige, for Bjørn og andre en viktig del av historien, som må bevares.
Bak trafokiosken ved Sing-Sing er det tydelig at opprydding og vedlikehold er tvingende nødvendig.
Mye av poenget for Bjørn Iversen er å lage kopier som er tro mot originalen.

På det ene hjørnet av Sing-Sing står en brannhydrant, en såkalt Rjukan-modell. RS står for Rjukan Salpeterfabrikk.
– I sin tid må det ha vært over 150 av den første RS-modellen, men dessverre så har det skjedd en del utskiftinger, så i dag er nok tallet 84.
Dette tallet fikk de bekreftet sommeren 2020. Da lagde de konkurransen «Jeg fant, jeg fant, en Rjukanhydrant». Konkurransen gikk ut på å finne så mange hydranter som mulig, ta bilde og sende inn. Vinnerne fikk smykker, bøker, t-skjorter og te og kaker på Admini. Oppslutningen om konkurransen var stor, og Bjørn innrømmer glatt at de hadde en baktanke.
– Det handlet om å sette søkelys på disse små hydrantene så vi kunne få en oversikt over hvor de sto og hvor mange som er igjen.

Siden er hydrantene blitt til smykker, som kjedeanheng, pins, øredobber og mansjettknapper. Det meste selges hos gullsmed Sando, både i butikken og på nett. Snart er det også pepperkakeformer formet som hydranter å få kjøpt, samt at bakeren på Vestfjorddalen Konditori jobber med en hydrantkake.
– Det jobbes også med en hydrant-emoji for den digitale verden, forteller Bjørn entusiastisk.

Slike hydranter, den såkalte RS-modellen, finnes det 84 stykker igjen av på Rjukan.

Tilbake til brannstigeoverbyggene. Oversikten Bjørn og hans samarbeidspartnere har så langt, forteller at det er sju stykker igjen. Alle av varierende stand.
– Derfor er det viktig å redde de som er igjen.
Bjørn har formulert og sendt flere søknader om midler til istandsettelse av samtlige stiger og overbygg, og der den originale ikke finnes, vil han lage kopier basert på gamle tegninger. I tillegg til den ved Paradiset og Sing-Sing, finnes det brannstigeoverbygg ved Bøhagelia, den gamle tennisbanen og et ved et privathus ved Bråvollparken. Dit kjører Bjørn for å vise frem noe han synes er skikkelig stas.
– Stigene er preget med RSB, noe jeg regner med står for Rjukan Salpeterfabrikker brann. Jeg vet ikke dette helt sikkert. Det gjør stigene unike. Overbygget må fikses, men ellers ser det meget pent ut rundt her.

Verken brannkioskene, brannhydrantene eller brannstigeoverbyggene er fredet eller står oppført som kulturminner.
– Hvorfor har disse stigene, kioskene og hydrantene allikevel så stor betydning?
– Verdensarven handler ikke bare om de store tingene. Folk kan forholde seg til en hydrant eller en liten brannkiosk lettere enn et syretårn eller et enormt kraftverk, tror jeg. Litt folkelig forankring er bra, svarer Bjørn.

Les mer under bildene.

Ved en bolig nær Bråvollparken står en stige og et overbygg som er i ganske god stand.
Bjørn ser etter viktige detaljer som kan bygge opp om historien.
RSB er preget inn i stigen. Bjørn regner med at det står for Rjukan Salpeterfabrikk Brann, men vet ikke 100 prosent sikkert.

Som om ikke Bjørn Iversen har nok med å bevare alt som har med brannberedskap og sikring å gjøre, så har han store planer for sitt neste prosjekt. Langs Vesetsletta mellom Krosso og Vemork, står en rekke fundamenter fra den gang det gikk sammenhengende rør fra Vemork til industrien nede i byen.
– Disse fundamentene er i stor grad intakte, så de egner seg godt for mine planer om å få satt opp en liten kopi av et av disse rørstrekkene, avslører han.
Denne rørgaten var noe av det første som ble revet etter at Norsk Hydro stanset kraftverket og hydrogenfabrikken i 1971.
– Fjerning av skog og søppel vil kunne løfte frem dette flotte stedet, og sammen med noen rør med stativer vil vi kunne få synliggjort at fabrikken på Vemork var knyttet til produksjonen nede i byen også.

Det er mange grunner til at Bjørn bruker så mye av tida si på å bevare historien til hjemstedet sitt.
– Det er vel bare en fortsettelse av det arbeidet jeg har drevet med frivillig en lang tid nå. Det ser heller ikke ut som at så mange andre tar tak i ting. Det er mange generaler her oppe, men alt for få soldater, sier Bjørn og etterlyser enda flere ildsjeler.
Han ser også gjerne at det kommer på plass løsninger for folk som har ideer og prosjekter i magen, så enda flere små biter av historien kan se dagens lys.
– Jeg kjører mitt løp og jobber målbevisst. Det bunner vel i en kjærlighet til det Norsk Hydro skapte her og det vil jeg bevare og ikke minst formidle.

Langs Vesetsletta er Bjørns mål å sette opp kopier av rørgata som gikk fra Vemork til industrien nede i byen.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor