Telemarkinger blir beskrevet som skitne og dovne

I 1868 ble Den Norske Turistforening stiftet. I deres aller første årbok, utgitt det samme året, blir telemarkinger stemplet som skitne og dovne, all maten de kunne servere turister var flatbrød og spekeskinke og losjiene var fulle av lopper. Samtidig ble både Skien og Vestfjorddalen omtalt i rosende ordelag. Historien forteller at det allerede i 1868 ble planlagt vei med bompenger i Telemark.

Nylig fant jeg en faksimileutgave av DNTs årbok fra 1868. Utgaven fant jeg på en side der du kan søke hos de aller fleste antikvariater i Norge. Skulle jeg kjøpt den originale, måtte jeg nok punget ut med veldig mye mer enn de drøyt 200 kronene jeg gjorde. Boka er en perle.

«I følge Hr. Consul Heftyes Anmodning har jeg for Turistforeningen i forrige Maaned foretaget en del Undersøgelser angaaende Anlæg af Ridevei fra Dale i Vestfjorddalen opover mod Gausta Fjeld og tillader mig herved at forelægge den ærede Direktion Resultatet af disse undersøgelser.»

Slik starter «indberetningen» til A. Fenger-Krog i den aller første årboka til DNT. Det viser hvor sterk posisjon Telemark hadde i reiselivet på den tida.

Den Norske Turistforenings årbok fra 186.

Han skriver at han fra gården Kleppen i Sauland tok seg opp gjennom Tuddal for å undersøke hvor det kunne passe å anlegge en ridevei for den økende mengde turister som ville besøke Telemark, Gausta og fossen Rjukan. Dette var lenge før Rjukan som vi kjenner stedet i dag.

Rjukanfossen. Foto: Nasjonalbiblioteket
Kart i årboka som viser ridestien de ønsker å anlegge fra Tuddal til Dale i Vestfjorddalen.

«Ved Flisekjøn er Liniens høieste Punkt, og herfra falder den med jævne Stigninger nedover forbi Langefondsæter, hvorfra den med stedse stærkere Fald gaar ned til Grændstøl. Herfra til Dale har jeg underkastet Linien en nøiere Undersøgelse, da det ifølge Consul Heftyes Udsagn fornemmelig var dette Parti af Oppstigningen, som Turistforeningen agtede at udbedre, og er efter Maximumsstigning udstukket en Vei, der med to Alens Bredde føler Terrænet næsten uafbrudt, og hvis Oparbeidelse i 3300 Alens Længde i det Hele er anslaaet til 450 Spd.»

Konsul Heftye er Thomas Heftye, Den Norske Turistforenings grunnlegger. Spd er spesidaler.

Konsul Thomas Heftye er Den Norske Turistforenings første formann. Foto: Nasjonalbiblioteket

Det skulle også anlegges en bru over elva Måna. For å få tillatelse til å føre veien og broen over eiernes eiendom, ble det foreslått å opprette en bom.

«John Dale erklærede sig villig til at lade en Husmand bosætte sig i Nærheden af broen og indkræve Bompengene.»

Det var altså bompenger allerede for over 150 år siden.

Da A. Fenger-Krog reiste over fjellet fra Tuddal til Dale i Vestfjorddalen, vurderte han å bestige Gaustatoppen. Allerede i 1868 la DNT en protokoll på Telemarks høyeste fjell, så de som besteg fjellet kunne skrive inn navnet sitt i denne. Det ble ingen topptur på Fenger-Krog.

«Da jeg paa Veien fra Tudal passerede Langefondsæter, havde det været min Agt at bestige Gausta, men stærkt Regnveir hindrede mig her, og da jeg senere betydelig svækkede et allerede tidligere svagt Knæ, saa jeg mig nødt til at indskrænke mine Arbeider i Marken til det mindst Mulige og fik saaledes ikke Anledning til nærmere at udtale mig om Opførelsen af Hr. Heftye omtalte Stenhytte oppe paa Gausta.»

Gaustatoppen fotografert i 1880. Foto: Nasjonalbiblioteket

Dette forteller at det allerede i stiftelsesåret til Den Norske Turistforening ble syslet med tanker om en hytte på Telemarks tak. Som kjent ble ikke Gaustahytta reist før Skien-Telemarkens Turistforening ble stiftet i 1887, bygde hytta i 1892 og åpnet den for turister året etter.

Fenger-Krogs oppgaver var ikke slutt etter at han hadde utført sine pålagte oppgaver om å undersøke muligheten for en ridesti over fjellet fra Tuddal til Dale. DNT var på offensiven. Mulighetene for losji for turister som ferdes i fjellet var ikke all verdens. Dette måtte de ta tak i. Krokan, en husmannsplass under gården Fosso, nær Rjukanfossen, skulle bli foreningens første hytte. Veien dit var ikke strak.

«Efterat have udført de her beskrevne Arbeider, reiste jeg ifølge Consulens Anmodning op til Gaarden Krokan for om muligt at bevæge Eieren at sælge sin Gaard til Turistforeningen for 3 á 400 Spd.»

Husmannsplassen Krokan, som ble DNTs første turisthytte. Foto: Nasjonalbiblioteket

Bonden, Halvor Hansen Krokan, ville ikke godta dette, da han allerede hadde fått bedre tilbud fra annet hold. Om dette var et forhandlingsspill fra bonden eller et reelt tilbud, fortelle historien intet om. A. Fenger-Krog måtte uansett bli en ekstra dag i Vestfjorddalen, fordi han ikke rakk dampskipet «Rjukan» på Tinnsjøen. Han sa til bonden at dersom han allikevel ville akseptere tilbudet på 400 Spesidaler, måtte han innfinne seg på Dale før Fenger-Krog reiste. Bonden aksepterte tilbudet fra turistforeningen, de måtte betale 400 Spesidaler for deres første eiendom, som åpnet som turisthytte for gjester i 1871, altså 150 år siden i år. Før han avsluttet reisen i Telemark, hadde også DNTs utsendte mann undersøkt om det kunne være mulig å anlegge en sti eller vei som ville gjøre det lettere for turister å beskue den mektige fossen Rjukanfossen. Han tegnet en skisse som han seinere presenterte for styret i foreningen.

A. Fenger-Krogs skisse over hvordan man best kan beskue Rjukanfossen.

Det er flere beretninger i DNTs første årbok fra 1868 som inneholder beskrivelser av og fra Telemark. I fortellingen «En Fjeldvandring fra Kinservig i Hardanger til Vöringsfos» av stud.med. Laur. Grønstad, er det beskrivelser som ikke akkurat fremhever Telemark som det ypperste av det ypperste innen reiseliv. Han ankommer Utne ved Hardangerfjorden, og skriver:

«Utne hører til de mest bekjendte og ypperligste Kvarterer, som den Reisende træffer paa i vort ellers i saa Henseende ofte daarlig udstyrede Land. Man nyder her en venlig og gjæstfri Behandling, og kommer man udmattet og udhungret fra Thelemarkens og Røldals evindelige Fladbrød og Spegekjød, faar man snart ved et Par Dages Ophold på Utne sit gode Hold igjen.»

Huff, dette var ikke bra reklame for Telemark, som helt siden Jens Esmark og Christen Smith besteg Gaustatoppen i 1810 hadde hatt et jevnt tilsig av turister fra hele Europa. Esmark er også mannen som målte Rjukanfossen til verdens høyeste foss, men det er en helt annen historie.

Grønstad er langt i fra ferdig med Telemark i sin beretning. Han tillater seg, som han skriver, å sende turistforeningen noen av sine erfaringer fra sin reise gjennom fylket. Enkelte steder kommer bedre ut enn andre.

«Skien er en noksaa net By og fortjener at besees, før man forlater den. Især vil jeg anbefale en Spadsertur over Broen til Klostret, hvor Sluserne og Klosterfossen virkelig afgive et interessant Skue.»

Fint å se en slik beskrivelse av Ibsens fødeby. Han nevner hotellet byen har, nemlig Høyers. Grønstad skriver at man lett kan leve godt på dette hotellet, men at du må betale en klekkelig sum for å bo der. Et annet sted som kommer godt ut, er naturligvis Vestfjorddalen.

«Turister, der ville se, hvad Thelemarken har at opvise af Skjønt og Seværdigt, vil jeg anbefale at tage Veien over Tin og Vestfjorddalen og derfra enten over Gausta og Tudal, eller over Mjøsstranden og Rauland til Sillejord og Bø.»

Om folk skriver han at de aller fleste røyker, også unge piker. Generelt mener han telemarkinger er skitne og dovne.

«Frygten for, at deres Skiddenfærdighed og daarlige Stel skal vække Anstød, gjør, at de nødig ville tage imod Fremmede.»

De som mottar turister i sine hjem, servere ofte rømmegrøt og stekt flesk. Grønstad anmoder også alle reisende som bruker dampskipene på Tinnsjøen til å holde seg unna bevertningstilbudet om bord, da det både er dårlig og dyrt. På Holvik på Møsstrond, rett ved der dammen siden skal bygges, er det en mulighet for kost og losji. Også dette stedet får det glatte lag fra Grønstad.

«Paa Holvik er der skrækkelig skiddent, og man bør kun i Nødsfald opholde sig der nogen Tid, allermindst ligge der om Natten. Selv paa Laden, hvor jeg laa, blev jeg overfaldt af Myriader af Lopper, der gjorde, at jeg foretrak et Ophold i det Frie, trods Nattekulden.»

Det å lese disse beskrivelsene og observasjoner fra eget fylke over 150 år etter, er svært spennende, interessant og absolutt lesverdig. Årbøkene til Den Norske Turistforening er en skattkiste for alle oss som er glad i historie og gammel fjellkultur. Jeg håper disse årbøkene vil bli laget og utgitt i mange år til. De er et unikt dokument over hvordan vi har ferdes i fjell og natur opp gjennom årene.

Kartutsnitt fra DNTs årbok 1868.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor