Kjære, Oslo: Hold ut!

Når morgentoget fra Porsgrunn ruller inn på spor 19 på Oslo S er jeg alltid full av forventning. Den beste måten å ankomme Oslo er nemlig med toget. Ferdig snakka! Jeg vet jo at Oslo er bra, på alle måter. Jeg har bodd her og hatt noen av mine beste år i hovedstaden. Når jeg går ut av vogn 10 i det grønne og grå toget fra Vy, blinker sola i glassfasaden på Barcode. Det summer av folk underveis i trafikkhallen på hovedjernbanestasjonen. Jeg trenger ikke å gjøre annet enn å svinge til venstre, gå forbi dokøen av folk som krangler med betjeninga om at de må betale for å pisse, før jeg står stille og lar rulletrappa frakte meg ned til en deilig, svart kaffe i Østbanehallen. Der det faktisk er overraskende stille, til og med midt i morgenrushet. Utenfor, når jeg har tigeren til høyre, Karl Johan i midten og hammeren som slår til venstre, kjenner jeg den kalde og friske morgenlufta fra fjorden. Mars er ofte sånn i Norges fabelaktige hovedstad. Heldigvis tok jeg på både lue og tjukk genser. Oslo er kald og varm. Kald av gufset fra Akerselva og fjorden, varm av mangfoldet, inkluderingen og kreativiteten jeg møter. Som vanlig styrer jeg klar av Karl Johan. Den fremkaller allergi på lik linje med folk som mener sterkt om Oslo uten at de strengt tatt kjenner byen.

Les mer under bildene.

Den beste måten å ankomme Oslo på, er med tog til Oslo S.
Deichman i Bjørvika, det fantastiske litteraturpalasset i Oslo.
Et stort og digg bygg fylt med bøker i flere etasjer.

Jeg starter dagen i litteraturpalasset i Bjørvika. På Deichman, byens nye hovedbibliotek, leser jeg lokalavisa mi fra Telemark og Aftenposten, mens fyren med flass i håret og den gamle, grå frakken, som ikke har sett Omo Color siden månelandingen, leser i avisa fra sitt hjemsted der han sitter dypt i en av de gode lenestolene der du leser aviser. Jeg tror han er fra Trøndelag, for han leser Trønderavisa. Ned rulletrappa svever ei vakker kvinne med tre bøker under armen, mens en skokk unger hoier og skriker i barneavdelinga. Tenk så fint å bli introdusert til bøker lenge før de faktisk kan lese.

Det er enda mer å lese under bildene.

Den blå trikken ruller rundt så det synger i skinnene.
Grava til Edvard Munch på Vår Frelsers gravlund.
Det nye Munch-museet i Oslobukta.

Utenfor passerer trikken på vei ut av sentrum og opp til Ekeberg og videre ut til villaene på Nordstrand. Den passerer det nye Munchmuseet, som reiser seg i Oslobukta. Seinere på dagen rekker jeg innom grava til nevnte Munch på Vår Frelsers gravlund. Kielferga har lagt fra kai på vei til Tyskland, bratwurst og skummende halvlitere som nesten renner over. Drømmen min er å sette meg på et tog som tar meg sakte til Europa, mens jeg hører på skinnesangen langs Oslofjorden, gjennom og forbi de rapsgule åkrene i Sverige, over Øresundbrua og inn til København, før det fortsetter uavbrutt til Hamburg og videre til Berlin. Men reisen skal starte i Oslo. Byen jeg digger. Byen jeg elsker.

Oslo er tålmodig, velvillig, skryter ikke og er ikke hovmodig. Oslo krenker ikke og gleder seg ikke over urett. Oslo utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten til Oslo tar aldri slutt.

Over rådhusplassen skramler den blå trikken mens båten fra Nesodden er på vei inn til Aker Brygge med passasjerer på vei til en ny dag i Oslo. Himmelen står i brann. Den brenner ikke, altså, men den kalde, fine mars-morgenen byr på en blodrød himmel. Jeg vet ikke helt hva den varsler om, men noe er det. I skyggen bak spiret til Uranienborg kirke ramler en morgentrøtt student ut av bygården i mur på vei til dagens første forelesning på Blindern. Under korset, kors på halsen, i Bergensgata på den andre siden av byen, i øst, glemmer en fyr å slå av kaffetrakteren før han løper ut døra, men husker det plutselig og bråsnur i det 37-bussen svinger inn på holdeplassen hans. Inni seg irriterer han seg over at han nok en gang må beklage til sjefen fordi han kommer for seint til jobben fordi han glemte å slå av kaffetrakteren Trøsten er at han slipper å få kaffeansvaret i fjerde etasje i landbruksdepartementet. Langs ring 2 kvitrer morgenfuglene i trærne, men blir forstyrret i idyllen av sirenene fra ambulansen på vei til akuttmottaket på Ullevål med en som har krasja inn i en betongsperre rett sør for Sinsenkrysset.

Hyllesten min til Oslo fortsetter under bildene.

En bygård på Uranienborg vest i Oslo.
«Hold ut, Oslo». Fra Frogner Special i Bygdøy Allé.
Syklist på Rådhusplassen.

Oslo er byen der jeg lærte å bli en tolerant og fin fyr. Det var jaggu meg der jeg fikk selvtillit til å være den jeg er i dag. Ingen andre byer i Norge kan du være deg selv på samme måte som du kan være i Oslo.  Det er en fin kvalitet denne byen har. Mange av dem som mener sterkt om Oslo, innbiller jeg meg aldri har vært der. Og om de har vært der, har de kanskje gått opp og ned på Karl Johan eller drukket en overpriset øl på Aker Brygge. Den eneste gastronomiske utskeielsen de har hatt, har vært på en kjederestaurant som serverer den samme kjedelige pizzaen som de gjør på den samme kjederestauranten der de kommer fra. Også har de tylla i seg en liter med cola og enda en, fordi påfyll er gratis. De har ikke opplevd det å rusle rundt i morgenstille gater der Lars Saabye Christensen har hentet sine romanfigurer og miljø fra. De har ikke sett kjøpmannen på hjørnet på Sagene som soper vekk natta før han åpner døra for kundene lenge før fuglene fiser. De som tenker og mener mye og sterkt om Oslo, har ikke spist maten med de lokale råvarene foredlet i ysteriet på Aker Brygge eller smakt grønnsakene fra skolehagen bak den høye hekken med det vaklevorne gjerdet i triangelet mellom gravlunden og de fargerike bygårdene i rødt og grønt i Pontoppidansgate på Sagene.

Pontoppidans gate på Sagene.

Oslo er hele Norge, ja, faktisk hele verden, samla i en liten klynge mellom marka og Oslofjorden. Når jeg slenger gatelangs, er muligheten like stor for at jeg hører buskspel fra en hardingfele strømme ut fra et åpent vindu en varm sommerkveld på Grünerløkka, som å høre tekno eller en silkemyk jazzstemme varme sansene i Gamlebyen. Utenfor operaen står køen av fint kledde på vei inn for å oppleve Madama Butterfly fremført av et ensemble fra Italia. I en stille gate på Majorstua snubler jeg i en snublestein. Jeg stopper alltid opp når jeg snubler i en slik stein. Det skylder jeg ofrene for holocaust. I hyllene på Tronsmo finner jeg nye fotobøker å fylle hyllene hjemme med og i antikvariatet på hjørnet står det gamle kart i vinduet til en pris jeg ikke har mulighet til å betale. Men drømmen om å ramme inn og henge kartene på veggen hjemme lever. Oslo er en by å drømme seg bort i. Oslo er byen der drømmer går i oppfyllelse, men også byen der drømmer knuses. Ikke minst drømmen om dama jeg aldri fikk. Men, det er en helt annen historie.

Les resten under disse bildene.

Operaen i Bjørvika.
Adamstuen antikvariat på Bislett.

Dagen starta med rim i skjegget, men etter lunsj varmer sola såpass at jeg må kaste ullgenseren og lua i sekken. Dagen er kortere enn jeg ønsker, for lista over hva jeg vil rekke er lang. Etter en lun lunsj i farta på Løkka, går jeg til Frognerparken og slenger meg ned på det vårvarme gresset. At jeg får litt grønske på buksa, bryr jeg meg ikke om. Uten at jeg enser det, har jeg sovna i gresset. Når jeg gnir søvnen ut av øyet, merker jeg at jeg er brent på den siden som har ligget i sola. I Niels Juels gate på Frogner ligger den lille, hyggelige italienske familierestauranten jeg har gode minner om fra sist høst. Når sola er i ferd med å gå ned, tusler jeg inn og sier at jeg har bestilt bord for to – navnet er Harry. Mett og halvfull går jeg etterpå ned til Oslo S, setter meg på kveldstoget på spor 5 til Porsgrunn og før toget har passert Sandvika har jeg sovna. Jeg våkner heldigvis av at konduktøren annonserer at Porsgrunn er neste stasjon. Da gleder jeg meg allerede til neste tur til Oslo – hovedstaden min.

Kjære, Oslo: Hold ut!