Ei lita dyrevise fra Telemark

«Det er ei lita dyrevise som du nå får høre, om dyrene i Telemark, og alt de har å gjøre.»

Skriver jeg svært fritt etter ordmagikeren Thorbjørn Egner. Det hender man som fotograf må fotografere dyr. Noen ganger planlagt, andre ganger helt uventet. Her er tre historier fra årene jeg var ansatt som fotograf i Varden, tre historier om tre helt uventede møter med dyr. En albinosvale, en byelg og en sirkuselefant.

Det var en stille søndag i august 2003. Arbeidslista var tom, og jeg satt vel og tvinnet tommeltotter. Vaktsjef Jeanette fikk en telefon, sikkert en av mange søndag 3.august for snart 16 år siden. Det var noen som hadde observert en albinosvale i Melum i Skien. Ja vel, tenkte jeg. Det er jo ikke noe å reise ut på. Den har vel flydd langt av gårde før jeg rekker frem, tenkte jeg. Men, Jeanette tenkte annerledes.
«Reis opp og se hva du får til, Bjørn Harry», sa hun med et glis om munnen og innful i stemmen. Greit da, jeg pakket ned det lengste teleobjektivet jeg fant i skapet på fotoavdelinga, og reiste til Bergangrenda i Melum.

Der var jeg ikke aleine. Alle naboene og mange fugleinteresserte hadde valfartet til bygda, og tror du jaggu meg ikke fuglen satt på en ledning. En hel flokk med helt normale svaler, og én knall hvit albinosvale. Jeg fikk bildene mine, og da jeg kunne melde til Jeanette at jeg hadde klart å få bilde av fuglen, tror jeg ikke hun trodde sine egne ører. Jeg var den som til slutt hadde det bredeste gliset.

Albinosvalen i Melum.

Tre år seinere, i juli 2006, var det sirkus i Porsgrunn. Noen vil vel mene det fortsatt tenderer til sirkustilstander i denne byen. Men, den dagen i juli gjestet Sirkus Arnardo Herøya. Jeg husker ikke om det var tilfeldig at jeg kom forbi, eller om jeg ble sendt dit, men i gresshellinga ned fra veien sto elefanten Baby og spiste dagens lunsj. Helt uanfektet av alle folka som hadde strømmet til for å se sirkusdyrene.

Skogens brannkonstabel.

Det som gjorde hele bildet er skiltet som viser veien til Porsgrunn brannstasjon. Jeg kunne ikke annet enn å bryte ut i sang da jeg satt i bilen på vei tilbake til Skien. Nok en gang fra Egners «Dyrene i Afrika»:

«Den store elefanten han er skogens brannkonstabel,
og blir det brann så slukker han den med sin lange snabel.
Ojajaja ohaha, ojajaja ohaha,
blir det brann så slukker han den med sin lange snabel.»

For dette bildet fikk jeg hederlig omtale i Telemark Journalistlags fotokonkurranse det året.

Den siste dyrehistorien i denne omgang er fra asfaltjungelen midt i sentrum av Skien. I mai 2005 kom kollega Kari Gisholt løpende inn på fotoavdelinga, og hun ropte at det gikk en elg rett nedi Prinsessegata. Jeg rasket med meg kameraet og løp ut. Og der løp faktisk en elg. Den løp oppover den trafikkerte gata, den hoppet over gjerdet inn mot Skien Variantbingo. Der forsto den at den ikke kunne bli, så byelgen hoppet tilbake og ut i Prinsessegata. Der krysset den veien, utenom gangfeltet, løp opp Skistredet mot biblioteket. Der hadde den valget om enten å løpe rett i veggen, ta til høyre og ut mot Hesselberggata, eller til venstre. Den valgte veien til venstre, og den ender i et gjerde av betong. Elgen hoppet lett over gjerdet, og det neste jeg hørte var et dumpt smell.

Byelgen i Skien.

Smellet da elgen traff betongen noen meter lenger ned var høyt, og for elgen var det nok et ganske hardt og uventet møte. Det rant blod fra skogens konge, nei, jeg mener byens konge, og den endte sitt elgliv da en kar fra viltnemnda kom og gjorde slutt på elgens plager.

Dette var tre historier om tre uventede møter med tre dyr. Disse møtene kommer jeg nok aldri til å glemme.